Dermot O’Hurley

Dermot O'Hurley (irsk gælisk: Diarmaid Ó Hiarlatha [Ua Hurtzuile], født ca 1530 på Lickadoon Castle i Ballyneety i County Limerick i Irland, død ca 20. juni 1584 i Dublin) var en irsk katolsk erkebiskop som ble martyrdrept under det engelske styret i Irland.

Dermot O’Hurley
Født		1530 Emly
Død		20. juni 1584 Dublin
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop (1581–)
Embete		Katolsk erkebiskop (Cashel, 1581–)
Utdannet ved		det gamle universitetet i Leuven
Nasjonalitet		Irland
Gravlagt		St. Kevin's Church, Camden Row, Dublin

Minneplakett ved St. Kevin's Church i Camden Row i Dublin

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av William O'Hurley og hans hustru Honoria O'Brien. Hans far var en rik og ansett mann som eide land under jarlen av Desmond, og han sikret at sønnen etter å ha gått på irske skoler fikk en utdannelse på kontinentet.

Uten tanke på å bli prest studerte Dermot i Leuven, og der tok han doktorgrader i teologi og i sivil- og kirkerett. Deretter underviste han i filosofi i Leuven og så i fire år i kirkerett i Reims før han i 1570 reiste til Roma. Der tok han opp kontakt med katolikker som var flyktet fra Irland.

Erkebiskop av Cashel

Den 11. september 1581 ble Dermot utnevnt til erkebiskop av Cashel av pave Gregor XIII, med den begrunnelse at han kombinerte stor viten med dyp fromhet. Han ble konsekrert per saltum; han var ikke presteviet fra før. Den 27. november, etter bispevigselen, mottok han palliet.

I 1582 begynte han på hjemreisen til Irland, men i Reims i Frankrike ble han svært syk. Først i 1583 kunne han fortsette reisen, og han gikk i land i Skerries ved Drogheda nord for Dublin.

I sitt hjemland kunne Dermot bare foreta sine pastoralreiser i sivile klær og bare fulgt av presten John Dillon. Først slo han seg ned i Waterford før han en kort tid oppholdt seg hos baronen av Slane. Stadig levde han i angst for å bli gjenkjent av de protestantiske herskerne og bli tatt til fange. Han dro til Carrick-on-Shannon i County Cavan, som lå i hans erkebispedømme, og hvor han forventet beskyttelse fra jarlen av Ormonde, Thomas Butler. Men den protestantiske erkebiskopen Adam Loftus av Dublin og Sir Henry Wallop, som da var rettspresidenter, satt på hemmelig informasjon, og da Dermot hørte at hans tidligere beskytter lord Slane sto i stor fare for å bli dømt, meldte han seg frivillig for myndighetene.

Fangenskap, tortur, henrettelse

Erkebiskopen satt først fengslet i Kilkenny, deretter fra 7. oktober 1583 i Dublin Castle, hvor Margaret Ball også satt fengslet. Der tilbrakte han ni måneder, mistenkt for å kjenne til et komplott mellom paven og Spania. Rettspresidentene fryktet jarlen av Ormondes vrede og hans innflytelse hos dronning Elisabeth I, så de fikk tillatelse til å bruke tortur, og de håpet at de kunne presse informasjon ut av erkebiskopen mot jarlen av Kildare og lord Devlin. Men de var fortsatt engstelige, så de minnet London om at Dublin ikke var utstyrt med pinebenk, og at deres fange heller skulle overføres til Tower of London.

Lord Walsingham svarte at de skulle steke hans føtter i støvler over et bål. De fulgte det barbariske forslaget, og tidlig i mars 1584 ble erkebiskopens føtter stukket ned i støvler fylt med olje og salt, og under dem ble det tent opp et bål. Erkebiskopen ga fra seg noen smertestønn før han ropte høyt: «Jesus, Davids sønn, vær meg nådig», men han avviste alle tilbud om å gi avkall på sin religion. Til slutt besvimte han. Torturistene fryktet at han skulle dø, så de fjernet ham fra bålet. Da de tok av ham støvlene, ble kjøttet revet av beina hans.

I denne tilstanden ble han ført tilbake til fengselet. Rettspresidentene søkte igjen instruksjoner fra England samtidig som de rapporterte hva som hadde blitt gjort. De formidlet også videre advokatenes mening at det ikke kunne rettes noen tiltale om forræderi mot O'Hurley etter irsk lov. Etter at Sir Francis Walsingham hadde konsultert dronningen, skrev han tilbake og ga hennes godkjennelse av torturen og hennes autorisasjon til å gjøre det av med erkebiskopen etter militær lov.

Det ble mestemt å henrette ham så snart som mulig, i frykt for at det skulle bli forpurret i siste liten. Erkebiskopen ble i hemmelighet fraktet ut fra fengselet ved daggry og hengt med et vidjebånd i galgen nær St. Stephen's Green i Dublin. Han rakk å fremføre en kort tale, og sa da:

«Be it therefore known unto you...that I am a priest anointed and also a Bishop, although unworthy of soe sacred dignitites, and noe cause could they find against me that might in the least deserve the paines of death, but merely for my funcon of priesthood wherein they have proceeded against me in all pointes cruelly contrarie to their own lawes ...and I doe injoin you (Deere Christian Brethren) to manifest the same to the world and also to beare witness on the Day of Judgment of my Innocent death, which I indure for my function and profession of the most holy Catholick Faith.»

Dette skjedde en gang mellom 19. og 29. juni 1584 – vanligvis angis 20. juni som hans dødsdag.

Hans lik ble gravlagt av en person ved navn William Fitzsimon på kirkegården ved den halvt sammenraste kirken St. Kevin's. Denne kirken ble senere gjenoppbygd. Stadig flere pilegrimer kom til hans grav for å be om hans forbønn. Snart ble det meldt at det skjedde mirakuløse helbredelser der.

Saligkåring

Den 6. juli 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Kongregasjonen for helligkåringer som anerkjente martyriet til 17 av de irske reformasjonsmartyrene, noe som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Det offisielle navnet på gruppen er «Dermot O'Hurley, Margaret Ball, Francis Taylor og deres 14 ledsagere». De ble saligkåret av samme pave den 27. september 1992 i Roma.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Girolamo Grimaldi (?-1541) *bispeviet 1529
• Erkebiskop Martin de Portugal (?-1542) *1533
• Erkebiskop Alfonso Oliva, O.S.A. (?-1544) *1535
• Biskop Girolamo Maccabei de Toscanella (?-1575) *1543
• Pave Gregor XIII (1502-1585) *1558
• Erkebiskop Dermot O'Hurley (1530-1584) *1581

Litteratur

• «Blessed Dermot O'Hurley». Saints.SQPN.com. Star Quest Production Network. Arkivert fra originalen 4. oktober 2011. Besøkt 23. januar 2012. 
• Boylan, Henry (1998). A dictionary of Irish biography (3rd utg.). Dublin: Gill and MacMillan. s. 334. ISBN 0-7171-2945-4. 
• Brady, W. Maziere (1876). The Episcopal Succession in England, Scotland and Ireland, A.D. 1400 to 1875. 2. Rome: Tipografia Della Pace. 
• Corish, Patrick J.; Millet, Benignus, red. (2005). «Dermot O'Hurley». The Irish martyrs. Irish theological quarterly monograph series. 1. Dublin [u.a.]: Four Courts Press. s. 66–80. ISBN 9781851828586. 
• Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I., red. (1986). Handbook of British Chronology (3rd, reprinted 2003 utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X. 
• Martin, F. X.; Byrne, F. J., red. (1984). Maps, genealogies, lists: a companion to Irish History, part II. New History of Ireland. 11. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-821745-5. 
• O'Doherty, James (Juni 2005). «Dermot O'Hurley, a hero of his time». news4.ie. Dublin: NewsFour. Arkivert fra originalen 19. november 2007. Besøkt 13. april 2013. 
• O'Sullivan-Beare, Philip (1903). «Dermot O'Hurley, Archbishop of Cashel, the most unconquerable and illustrious Martyr». Ireland under Elizabeth : chapters towards a history of Ireland in the reign of Elizabeth being a portion of the history of Catholic Ireland. Dublin: Sealy, Bryers & Walker. s. 33–36. OCLC 808171203. Arkivert fra originalen 24. oktober 2014. Besøkt 24. oktober 2014 – via electronic edition compiled by Benjamin Hazard. Published 2008. CELT: Corpus of Electronic Texts.