Den olympiske ild er et av de mest kjente symbolene for den internasjonale idrettskonkurransen De olympiske leker. Ilden brant også i antikkens Hellas, men fakkelstafetten ble først innført ved lekene i Berlin i 1936.

Den olympiske ild i Sommer-OL 2004 i Athen
Det amerikanske ishockeylaget 1980 stablet fakler til et monument, og flammene spredte seg opp spiralen, Vinter-OL 2002.

I antikkens Hellas representerte ilden kontakt med gudene. Ifølge gresk mytologi fikk menneskene først ild da Promethevs stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene. Zevs ble svært sint da han oppdaget det, og straffet Promethevs hardt. Til menneskene sendte han Pandora som straff.

For å ære gudene var det ild i mange av helligdommene i Olympia, og det brant hele tiden en ild på Hestias' alter.

De moderne olympiske leker rediger

I moderne tid blir den olympiske ild tent i Olympia noen måneder før lekene starter. Den tennes av solen ved at en fakkel blir plassert i et parabolspeil som samler og forsterker solstrålene. Til vinterlekene i 1952, 1960 og 1994 ble ilden tent i Morgedal i Telemark.[trenger referanse]

Ilden ble innført til de moderne olympiske leker i 1928.[1][2] Til olympiaden i Amsterdam tegnet arkitekten Jan Wils et tårn der ilden skulle brenne så lenge lekene varte.[3][4]

Denne olympiske ild ble en suksess, og har siden blitt et fast innslag i de olympiske leker. Til vinterlekene kom ilden i 1952.[5]

Fakkelstafetten rediger

Utdypende artikkel: Fakkelstafetten til OL

Fakkelstafetten stammer fra de olympiske leker i Berlin i 1936, og ble innført av Carl Diem. Han var sportsfunksjonær og leder for den tyske olympiske komité.

Tyskerne lot ilden tennes i Olympia, og innledet en stafett med over 3 000 løpere for å bringe ilden til Berlin. Dette ble et fast innslag til lekene. De første faklene til den olympiske stafett ble laget av Kruppkonsernet.

Tradisjonelt blir faklene båret til fots, men det er ikke den eneste transportmetoden man har brukt. Første gang ilden brukte båt, var over Den engelske kanal i 1948.

Til Helsingfors i 1952 brukte man for første gang også fly. Alle rideøvelsene til lekene i 1956 i Melbourne ble faktisk holdt i Stockholm. Og da var det en egen fakkelstafett med ryttere fra Olympia til Stockholm.

I 1976 ble ilden overført som en elektrisk puls fra Athen via en satellitt til Montreal. Også kano, hoppski og kamel har vært benyttet.

Ildtennere rediger

 
Sandra Henderson og Stéphane Préfontaine tenner den olympiske ild i 1976
 
Irina Rodnina og Vladislav Tretjak tente den olympiske ild under åpningen av Vinter-OL 2014 i Sotsji.

I 1952 tente Paavo Nurmi ilden på stadion i Helsingfors.[6] Muhammed Ali tente den under 1996 i Atlanta og Cathy Freeman under 2000 i Sydney.[7]

Yoshinori Sakai tente ilden under 1964 i Tokyo, ikke fordi han var en kjent idrettsutøver, men fordi han var født i Hiroshima 6. august 1945, dagen atombomben falt.[7]

I 1976 ble ilden tent av den engelskspråklige Sandra Henderson og franskspråklige Stéphane Préfontaine.[8]

Politiske kontroverser rediger

Før 2008 Beijing-lekene ble det planlagt at fakkelen skulle passere gjennom Taiwan før den gikk til Hongkong og så til vertslandet Kina. Forhandlingene ble brutt da Taiwan ønsket at flagget og nasjonalsangen til Republikken Kina skulle vises på ruten, mens myndighetene i Beijing ikke ville tillate dette.[9]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Amsterdam 1928 Summer Olympics - results & video highlights». International Olympic Committee (engelsk). 27. august 2018. Besøkt 4. mars 2019. 
  2. ^ «The History of the Olympic Flame». International Olympic Committee (engelsk). 25. oktober 2017. Besøkt 4. mars 2019. 
  3. ^ «Ancient Olympics». ancientolympics.arts.kuleuven.be. Arkivert fra originalen 23. august 2015. Besøkt 4. mars 2019. 
  4. ^ Mitchell Owens (31. juli 2012). «Olympics Architecture Medals». Architectural Digest (engelsk). Besøkt 4. mars 2019. 
  5. ^ NRK: Olympisk Ild fra 1952
  6. ^ «Olympic Torch Relay - History, Highlights & Torch Bearers». International Olympic Committee (engelsk). 24. april 2017. Besøkt 4. mars 2019. 
  7. ^ a b «Olympic Flame - The Amazing Story of the Olympic Flame». International Olympic Committee (engelsk). 10. november 2017. Besøkt 4. mars 2019. 
  8. ^ Andy Riga (15. juli 2016). «Montreal Olympics photo flashback: torch bearers made history | Montreal Gazette» (engelsk). Besøkt 4. mars 2019. 
  9. ^ «Taiwan, China Fail to Reach Agreement on Olympic Torch Route». VOA (engelsk). Besøkt 4. mars 2019. 

Eksterne lenker rediger