Den kontinentale kongressens president

Den kontinentale kongressens president
President of the Continental Congress
Den kontinentale kongressens president President of the Continental Congress
VirkeområdeOrdstyrer
TiltaleformMr. President
(uformell)
The Honorable
(Formell)
Utpekes avDen kontinentale kongress
Første
embedsholder
Peyton Randolph

Den kontinentale kongressens president (senere kjent som President for Konføderasjonens kongress) ledet Den kontinentale kongress, samlingen av delegater som utviklet seg til å bli USAs første nasjonale statsmakt under Den amerikanske revolusjon.

Presidenten var et medlem av Kongressen, valgt av de andre delegatene for å virke som en nøytral ordstyrer på Kongressens møter. Presidentvervet var i stor grad utformet som en seremoniell stilling uten mye innflytelse. Embetet var urelatert til det senere embetet som USAs president.[1] Etter ratifiseringen av Konføderasjonens artikler (eng. Articles of the Confederation), den nye nasjonens første grunnlov i mars 1781, ble Den kontinentale kongress til Konføderasjonens kongress. Medlemmene av Den andre kontinentalkongressen ble - uten avbrudd - ført over som medlemmer av Konføderasjonens første kongress. Det samme gjorde embetet som president.

Fjorten menn tjenestegjorde som Kongressens president mellom september 1774 og november 1788. De kom fra ni av de opprinnelig tretten koloniene / delstatene: Virginia (3), Massachusetts (2), Pennsylvania (2), South Carolina (2), Connecticut (1), Delaware (1), New Jersey (1) og New York (1). Gjennomsnittsalderen (på det tidspunktet de ble valgt) var 47 år.[2]

RolleRediger

Kongressens president var - med hensikt - utformet som en stilling med liten myndighet.[3] Den kontinentale kongressens medlemmer, som var redde for å konsentrere den politiske makten i én enkelt person, gav deres president enda mindre ansvar enn presidentene for underhusene i kolonienes lovgivende forsamlinger.[4] Til forskjell fra enkelte av disse kunne for eksempel ikke Kongressens president sette den legislative dagsordenen eller foreta utnevnelser til komitéene.[5] Presidenten kunne ikke møte utenlandske ledere privat. Slike møter ble holdt sammen med komitéer eller med hele Kongressen.[6]

Presidentembetet var i stor grad en seremoniell stilling.[7][8] Det var ingen lønn.[9] Embetets primærrolle var å presidere over Kongressens møter, som innebar å fungere som en upartisk ordstyrer under debattene.[10]

Da Kongressen oppløste seg selv og ble omdannet til Committee of the Whole (der alle delegatene i Kongressen var medlemmer) for å diskutere viktige saker, gav presidenten fra seg sin ordførerstol til formannen for Committee of the Whole.[11] Likevel ble det reist kritikk mot at president Thomas McKean var blitt for mektig, fordi han på samme tid tjenestegjorde som Pennsylvanias høyesterettsjustitiarius. Ifølge historikeren Jennings Sanders var McKeans kritikere uvitende om maktesløsheten til stillingen som Kongressens president.[12]

Presidenten var også ansvarlig for å ta seg av en stor del med offisiell korrespondanse,[13] men kunne ikke svare på brev uten å bli beordret til det av Kongressen.[14] Presidentene signerte også, men skrev ikke Kongressens offisielle dokumenter.[15] Disse begrensningene kunne være frustrerende, fordi en delegat egentlig fikk mindre innflytelse da han ble valgt til president.[16]

Historiker Richard B. Morris hevdet at - til tross for den seremonielle rollen - kunne enkelte presidenter utøve en viss innflytelse:

 Lacking specific authorization or clear guidelines, the presidents of Congress could with some discretion influence events, formulate the agenda of Congress, and proded Congress to move in directions they considered proper. Much depended on the incumbents themselves and their readiness to exploit the peculiar opportunities their office provided.[17] 

Kongressen og dens presidentskap ble mindre viktige etter ratifiseringen av Articles of Confederation og slutten på revolusjonskrigen. I økende grad nektet delegater, som var valgt til Kongressen, å tjenestegjøre, og Kongressen fikk vanskeligheter med å få skapt et quorum.[18] President Hanson ønsket å fratre bare etter en uke i stillingen, men Kongressen manglet et quorum for å få valgt en etterfølger, så han fortsatte.[7] President Mifflin fant det vanskelig å overbevise delstatene om å sende nok antall delegater til Kongressen for å ratifisere Paristraktaten i 1783.[19] I seks uker i 1784 uteble president Lee fra Kongressen og beordret istedet Kongressens sekretær Charles Thomson om å sende ham alle dokumenter som trengte hans signatur.[20]

John Hancock ble i november 1785 valgt til å tjenestegjøre som president en andre mandatperiode, selv om han da ikke satt i Kongressen og Kongressen var inneforstått med at det var usannsynlig at han ville være tilstede.[21] Han inntok aldri setet, henviste til dårlig helse, selv om han kan ha vært uinteressert i stillingen.[21] To delegater, David Ramsay og Nathaniel Gorham, utøvde hans plikter under tittelen «formann».[21][22] Da Hancock til slutt formelt fratrådte stillingen i juni 1786, ble Gorham valgt til ny president. Etter at Gorham trakk seg i november 1786, gikk det månedsvis før det ble tilstrekkelig antall medlemmer i Kongressen for å få valgt hans etterfølger.[21] I februar 1787 ble general Arthur St. Clair valgt. Kongressen godkjente Northwest Ordinance under St. Clairs presidentskap og valgte ham til guvernør for Northwest Territory.[23]

Da folk fra de ulike delstatene begynte å debattere den foreslåtte USAs grunnlov i de senere månedene av 1787, fant Konføderasjonskongressen seg redusert til samme status som et forretningsministerium.[21] Der var ikke nok delegater nærværende for å få valgt St. Clairs etterfølger før 22. januar 1788, da Kongressens siste president, Cyrus Griffin, ble valgt.[21] Griffin trakk seg fra stillingen 15. november 1788 etter at kun to delegater hadde møtt opp på Kongressens nye sesjon.[21]

Embetets mandatperiodeRediger

Før ratifiseringen av Konføderasjonens artikler hadde Kongressens presidenter mandatperioder uten en spesifisert lengde. Deres mandatperiode ble avsluttet da de gikk av, eller – dersom det ikke var en formell fratreden - da Kongressen valgte deres etterfølger. Da Peyton Randolph, som ble valgt i september 1774, til å presidere over Den første kontinentale kongressen, ikke kunne være tilstede de siste få dagene av sesjonen på grunn av dårlig helse, ble Henry Middleton valgt til å erstatte ham.[24]

Da Den andre kontinentale kongressen trådte sammen i mai året etter, ble Randolph igjen valgt som president, men han vendte tilbake til Virginia to uker senere for å presidere over House of Burgesses (Virginias lovgivende forsamling).[25] John Hancock ble valgt til å fylle det ledige embetet, men hans posisjon var litt vag, fordi det var uklart om Randolph hadde gått av eller var på permisjon.[26] Situasjonen ble ubehagelig da Randolph vendte tilbake til Kongressen i september 1775. Noen delegater mente at Hancock burde ha gått av, men det gjorde han ikke. Saken ble først løst ved Randolphs plutselige bortgang oktober samme år.[27]

Uklarhet fordunklet også avslutningen på Hancocks mandatperiode. Han forlot stillingen i oktober 1777 for det han trodde var en forlenget permisjon. Da Hancock vendte tilbake oppdaget han at Kongressen hadde valgt Henry Laurens til å erstatte ham.[28] Hancock, hvis mandatperiode varte fra 24. mai 1775 til 29. oktober 1777 (en periode på 889 dager), var den presidenten som tjente lengst.

Lengden på presidentens mandatperiode ble til slutt kodifisert gjennom artikkel ni i Konføderasjonens artikler, som bemyndiget Kongressen «til å utnevne én av dens medlemmer til å presidere; under den forutsetning at ingen person skal få lov til å tjenestegjøre i embetet som president i mer en ett år i løpet av en treårsperiode.»[29]

Da Konføderasjonens artikler trådte i kraft i mars 1781 avholdt imidlertid ikke Den kontinentale kongressen valg på en ny president under den nye grunnloven.[30] Istedet ble Samuel Huntington sittende mye lenger enn det som det nye rotasjonsprinsippet tillot.[30] Den første presidenten som tjenestegjorde i en spesifisert mandatperiode på ett år var John Hanson (6. november 1781–4. november 1782).[7][31]

Liste over presidenterRediger

Embetstidene, navnene[32] og bakgrunnene til de som tjenestegjorde som Den kontinentale kongressens president:[33]

Bilde Navn
(født–død)
Embetstid Koloni / delstat Tidligere embete Merknad
President of Congress
(Kongressens president)
  Peyton Randolph
(1721–1775)
5. september 1774–22. oktober 1774 Virginia President for Virginias House of Burgesses
  Henry Middleton
(1717–1784)
22. oktober 1774–26. oktober 1774 South Carolina President for South Carolinas Commons House of Assembly
  Oppløsningsperiode 26. oktober 1774–10. mai 1775 Embetet som Kongressens president opphørte å eksistere da Den første kontinentalkongressen ble oppløst 26. oktober 1774 og ble gjenopprettet 10. mai 1775 da Den andre kontinentalkongressen møttes.
  Peyton Randolph
(1721–1775)
10. mai 1775–24. mai 1775 Virginia President for Virginias House of Burgesses
  John Hancock
(1737–1793)
24. mai 1775–29. oktober 1777 Massachusetts President for Massachusetts Provincial Congress
  Charles Thomson
(1729–1824)
29. oktober 1777–1. november 1777 Pennsylvania Fungerende president
Secretary of the Continental Congress
(Den kontinentale kongressens sekretær)
  Henry Laurens
(1724–1792)
1. november 1777–9. desember 1778 South Carolina President for South Carolinas Provincial Congress
South Carolinas visepresident
  John Jay
(1745–1829)
10. desember 1778–28. september 1779 New York Justitiarius i New York Supreme Court
  Samuel Huntington
(1731–1796)
28. september 1779–10. juli 1781 Connecticut Meddommer i Connecticut Superior Court
  Thomas McKean
(1734–1817)
10. juli 1781–4. november 1781 Delaware Justitiarius i Pennsylvania Supreme Court
  John Hanson
(1721–1783)
5. november 1781–3. november 1782 Maryland Maryland House of Delegates
  Elias Boudinot
(1740–1821)
4. november 1782–2. november 1783 New Jersey Fangekommissær for Den kontinentale armé
Chairman of Congress
(Kongressens formann)
  Daniel Carroll
(1730–1796)
3. november 1783–12. desember 1783 Maryland Council of the State of Maryland Daniel Carroll fungerte i påvente av at Thomas Mifflin skulle tiltre embetet.
President of Congress
(Kongressens president)
  Thomas Mifflin
(1744-1800)
3. november 1783/12. desember–3. juni 1784/31. oktober 1784 Pennsylvania Generalkvartermester i Den kontinentale armé
Krigsstyret
Thomas Mifflin sluttet å utøve sine plikter 3. juni 1784 i overensstemmelse med en kongressresolusjon av 1. juni 1784. Kongressen tok seg et opphold og delegerte sin myndighet til Committee of the States. Mifflin var nominelt sett fremdeles Kongressens president fram til hans mandatperiode som delegat og president utløp 31. oktober 1784.
  Samuel Hardy
(1758–1785)
4. juni 1784–19. august 1784 Virginia Virginia House of Delegates Chairman of the Committee of the States
  Embetet ubesatt 1. november 1784–30. november 1784
  Richard Henry Lee
(1732–1794)
30. november 1784–6. november 1785 Virginia Virginia House of Burgesses
  Embetet ubesatt 7. november 1785 – 23. november 1785
  John Hancock
(1737–1793)
23. november 1785–5. juni 1786 Massachusetts Massachusetts' guvernør John Hancock ble valgt som Kongressens president, men tiltrådte aldri embetet.
Chairman of Congress
(Kongressens formann)
  David Ramsay
(1749–1815)
23. november 1785–12. mai 1786 South Carolina South Carolinas House of Representatives David Ramsay fungerte i påvente av at Hancock skulle tiltre embetet, noe han aldri gjorde.
  Embetet ubesatt 12. mai 1786–15. mai 1786
  Nathaniel Gorham
(1738–1796)
15. mai 1786–5. juni 1786 Massachusetts Massachusetts krigsstyre Nathaniel Gorham fungerte i påvente av at Hancock skulle tiltre embetet, noe han aldri gjorde.
President of Congress
(Kongressens president)
  Nathaniel Gorham
(1738–1796)
6. juni 1786–5. november 1786 Massachusetts Massachusetts' krigsstyre
  Embetet ubesatt 6. november 1786–2. februar 1787
  Arthur St. Clair
(1737–1818)
2. februar 1787–4. november 1787 Pennsylvania Generalmajor i Den kontinentale armé
  Embetet ubesatt 5. november 1787–22. januar 1788
  Cyrus Griffin
(1748–1810)
22. januar 1788–2. november 1788 Virginia Dommer i Virginia Court of Appeals
  Embetet ubesatt 3. november 1788–2. mars 1789

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Ellis 1999, s. 1.
  2. ^ Morris 1987, s. 101.
  3. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 71.
  4. ^ Jillson & Wilson 1994, ss. 71–73.
  5. ^ Jillson & Wilson 1994, ss. 75, 89.
  6. ^ Jillson & Wilson 1994, ss. 77–78.
  7. ^ a b c Stiverson, Gregory A.: «Hanson, John, Jr.», American National Biography Online, februar 2000.
  8. ^ Henderson, H. James: «Boudinot, Elias», American National Biography Online, februar 2000.
  9. ^ Sanders 1930, 13.
  10. ^ Jillson & Wilson 1994, ss. 76, 82.
  11. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 81.
  12. ^ Sanders 1930, ss. 21–22.
  13. ^ Jillson & Wilson 1994, s, 76.
  14. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 80.
  15. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 78.
  16. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 89.
  17. ^ Morris 1987, s. 100
  18. ^ Jillson & Wilson 1994, ss. 85–88.
  19. ^ Alexander, John K.: «Mifflin, Thomas», American National Biography Online, februar 2000.
  20. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 87.
  21. ^ a b c d e f g Jillson & Wilson 1994, s. 88.
  22. ^ Sanders 1930, s. 29.
  23. ^ Sanders 1930, ss. 30–31.
  24. ^ Sanders 1930, s. 11
  25. ^ Sanders 1930, ss. 11–12.
  26. ^ Fowler 1980, s. 191.
  27. ^ Fowler 1980, s. 199.
  28. ^ Fowler 1980, ss. 230–231.
  29. ^ «Journals of the Continental Congress, 1774-1789 (bind 19)» (137 utg.). Washington, D.C. 1904–1937. Besøkt 31. juli 2019. 
  30. ^ a b Burnett 1941, s. 503.
  31. ^ Burnett 1941, s. 524.
  32. ^ «United States: Presidents of Congress: 1774-1789». Archontology.org. Besøkt 31. juli 2019. 
  33. ^ Jillson & Wilson 1994, s. 77.

Siterte verkerRediger

Eksterne lenkerRediger