«Den første sorg» er en gammel vise skrevet av Andreas Munch (1811–1884) i 1836[trenger referanse]. Han var den første som fikk Statens kunstnerlønn. Han fikk i 1860 gasje som dosent, men uten forelesningsplikt. Det var den første kunstnerlønn Stortinget innvilget. Munch nøt stor anseelse for sin diktning, men nå regnes hans verker for å ha liten litteraturhistorisk interesse.

Kilder rediger

Teksten rediger

  1. Den lille Lotte tenkte på alt og ingenting
    en sommerfugl hun svevet i solens gull omkring,
    i sine gule lokker hun vårens krone bar,
    som hennes blikk var sjelen så lyseblå og klar.
  2. Hun kjælte for sin moder, hun var en dukke tro,
    hun så på sine kleder og sine røde sko,
    men over alle elsket hun dog en liten fugl
    som fader hadde fanget på sneen siste jul.
  3. Den satt og frøs i vinduet i vinterkuld og vind,
    og så så bønnlig just i den varme stuen inn,
    da strødde fader korn ut og lokket den dermed
    og tok den inn i huset til pleie og til fred.
  4. Men Lotte var lykksalig alene fikk hun lov
    at pleie og at passe den lille gjest fra skov,
    hun brakte ham sin føde, hun dysset den i blund,
    snart lærte den å pikke av hennes røde munn.
  5. Den kjente hennes stemme og hennes lette gang,
    og takket sin venninne med mangen lystig sang.
    Til sist dog satt den stille og traurig i sitt bur,
    den hørte våren kalel fra grønne skovnatur.
  6. Da slo den ut med vingen og ville fly sin vei,
    men lille Lotte smilte, akk hun forsto det ei,
    hun lukket buret sikkert, hun ga den vann og frø,
    men fuglen vil kun frihet, hvis ikke må den dø.
  7. En morgen fløy hun tidlig til fuglen ut med mat,
    og jublet høyt på veien og var så sjeleglad,
    men da hun kom til buret da glemte hun sin sang
    den kjære fugl lå utstrakt på bunnen stiv og lang.
  8. Hun tok den ut av buret og kysset den så ømt,
    men den blev kold og livløs det var ei blott på skrømt,
    dens hode sank tilbake, i øyet døden lå
    da slapp hun den forskrekket, og stirret taus derpå.
  9. Og mens hun sto der stille hun ble så underlig,
    for hennes klare øye en tåke lagde sig,
    den søte barndomsrødme fra hennes kinner vek
    og langsomt opp til hjertet en dunkel smerte steg.
  10. Hun kunne ikke vite hva denne smerte var
    men sorg i hennes hjerte sin første rune skar,
    og preget dypt sitt billed i hennes bløte trekk,
    nu fløy den ikke mer med den siste tåre vekk.
  11. Hun tenker høyt på sin moder men ei så lett som før,
    og nye verdner demret bak sorgens sorte slør,
    thi som et blikk i havet fra kystens mørke borg
    så livets utsikt åpnes ved barnets første sorg.