Den arabiske slavehandelen

Den arabiske slavehandelen fostås som den slavehandel som forekom i den arabiske verden og i Midtøsten, fremst langs kystene i Nordafrika, Østafrika og Indiahavet, fra middelalderen og frem til 1900-tallet. Den omfattet fremfor alt to handelsruter: Transsahara-slavehandelen tvers over Saharaørkenen, der en slavehandel hadde pågått allerede i oldtiden, og Indiahavsslavehandelen mellom Zanzibar og Persiagulfen, som pågikk fra middelalderen.

Slavemarked i Jemen på 1200-tallet.

Arabisk slavekaravane i Afrika.

Fotografi av en slave i Zanzibar ca 1890.

Den arabiske slavehandeln på Afrikas østkyst var nesten tusen år eldre enn den transatlantiske slavehandelen på Afrikas vestkyst (ca 1550-1850), den blomstret parallellt med den, og fortsatte langt etter den. Da den europeiske slavehandelen på Afrika til slutt opphørte i 1850-årene, opplevde den arabiske slavehandelen en ny blomstring.

Historie

I henhold til islam måtte ikke muslimer slavebindes, og slaver ble derfoer hentet til det muslimske Mellomøsten fra det kristne Europa (saqaliba) og det ikkemuslimske Afrika.

Den delen av den arabiske slavhandelen som handlet med europeiske slaver bestod i middelalderen av saqalibahandelen i Østeuropa og det arabiske Spania (ca 600-tallet til 1400-tallet), og deretter av slavehandelen på Barbareskkysten (1500-1830), og slavehandelen på Krim (1441-1774). Den arabiske slavehandelen anvendes som uttrykk fremst innsnevret om den arabiske slavehandelen på Afrika. Denne ble først og fremst bedrevet via Afrikas østkyst, og forekom fra 600-tallet frem til 1900-tallet.

Slavehandelen

Slavhandelen ble bedrevet etter et mønster som senere også skulle følges også av den senere transatlantiske slavehandelen. Mennesker ble tatt til fange i Afrikas indre og ble så ført ned til slavestasjoner og slavehavner langs kystene, hvorifra de ble utskipet nordover mot Mellomøsten. Likesom de senere européerne hadde også araberne handelsstasjoner og kolonier langs Afrikas kyst. Zanzibar var fra 700-tallet og fremover et viktig sentrum for den arabiske slavehandelen på Afrika.

Antallet mennesker som falt som offer for den arabiske slavehandelen på Afrika beregnes til mellom 11 og 14 millioner. Den arabiske slavehandelen handlet med i stort sammenlignbare mengder mennesker som den transatlantiske slavehandelen, men den adskilte seg fra den transatlantiske slavehandelen ved sin kjønnsfordeling: i den arabiske gikk det to kvinner på hver mann, i den transatlantiske to menn for hver kvinne.

Forskjellen skyldtes slavehandelens natur, idet den arabiske slavehandelen fokuserte på slaver tiltenkt seksuelt slaveri og husholdsarbeid i haremene, og derfor fokusert på kvinner, mens den transatlantiske slavehandelen istedet la fokus på hardt kroppsarbeid innen plantasje- og jordbruksdrift, og derfor fokuserte på menn.

Avslutning

Den åpne slavehandelen med européere opphørte på Krimhalvøya etter Russlands erobring av Krimkhanatet i 1774, og på Barbareskkysten i løpet av første halvdel av 1800-tallet ved Frankrikes kolonisering av Nordafrika. En fordekt handel fortsatte imidlertid som hvit slavehandel.

Den åpne slavehandelen i Afrika opphørte under den europeiske kolonisering av Afrika etter antislaverikonferansen i Brussel (1889), som forbød slavehandel i Europas kolonier og som gjorde det umulig også for araberne å åpent handle med slaver i det av Europa koloniserte Afrika. Likesom tidligere hadde skjedd med slaveskipene på Vestkysten, inngrep britiske skip også mot den arabiske slavehandelen med blokkader. Fra 1870-tallet og fremover vanskeliggjorde britene slavehandelstransporten og stanset arabiske slaveskip på Indiahavet.

Den arabiske slavehandelen på Afrika fortsatte imidlertid i praksis uformelt og illegalt. Etter at slaveskipenes fart på Indiahavet var blitt forvansket, ble det vanligere med slavekaravaner mot Egypt. Den illegale handelen gikk under overflaten men fortsatte fra Kenya til Den arabiske halvøy så sent som på 1960-tallet.

Slaveriet ble avskaffet i Qatar i 1952, Saudiarabia og Nord-Jemen i 1962, Oman i 1970, og Mauretania i 2007. Slaveri forekommer fortsatt (2022?) i nordlige Sudan, og så sent som under Den andre borgerkrigen i Sudan (1983-2005) ble det tatt til fange mellom 14.000 og 200.000 slaver i det sørlige Sudan, for salg i det nordlige og arabiske Sudan.

Litteratur

• Gwyn Campbell (utg.): The Structure of Slavery in Indian Ocean Africa and Asia. Frank Cass, London o.a. 2004, ISBN 0-7146-5486-8 (Studies in slave and post-slave societies and cultures).
• William Gervase Clarence-Smith (utg.): The economics of the Indian Ocean slave trade in the nineteenth century. Frank Cass, London 1989, ISBN 0-7146-3359-3.
• Egon Flaig: Weltgeschichte der Sklaverei. C. H. Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-58450-3.
• Alexandre Popovic: The revolt of African slaves in Iraq in the 3rd/9th century. Markus Wiener Publishers, Princeton NJ 1999, ISBN 1-55876-162-4.
• Ronald Segal: Islam’s Black Slaves. The History of Africa’s other Black Diaspora. Atlantic Books, London o.a. 2001, ISBN 1-903809-80-0.
• Tidiane N’Diaye: Der verschleierte Völkermord. Die Geschichte des muslimischen Sklavenhandels in Afrika. Rowohlt, Reinbek 2010; ISBN 978-3-498-04690-3.