Den andre schlesiske krig
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Den andre schlesiske krig (1744–1745) var dels del av den østerrikske arvefølgekrig, dels en krig mellom Preussen og Østerrike om overherredømmet i Schlesien. Den prøyssiske kongen Fredrik II (den store) allierte seg med Frankrike, mens Østerrikes hersker Maria Theresia allierte seg med Sachsen, Storbritannia og Nederland.
Forhistorie
rediger.jpg)
Den 28. juli 1742 ble takket være Storbritannias megling den første schlesiske krig mellom Østerrike og Preussen avsluttet ved undertegnelsen av freden i Breslau, og Schlesien i 16 artikler delt mellom disse. Preussen fikk med Niederschlesien, Øvre Schlesien og grevskapet Glatz størstedelen av landet, mens Østerrike kun beholdt noen få byer, som f.eks. Jägerndorf og Troppau.
Maria Theresia benyttet fredsavtalen til å verge seg mot den fremste trusselen mot hennes krav på tronen, nemlig den bayerske kurfyrste Karl VII Albrecht. Denne var etter at huset Habsburgs mannlige linje var uten arvinger, allerede i januar det året valgt til tysk-romersk keiser, noe som ødela Maria Theresias plan om å få sin mann Franz Stefan av Lothringen valgt til keiser og dermed beholde Habsburgfamiliens innflytelse i riket. Maria Theresia overfalt derfor Bayern og stilte det 27. juni 1742 under østerriksk forvaltning. Den 23. september 1743 utvidet hun sitt alliansesystem med Storbritannia og kongeriket Piemonte-Sardinia.
Av denne nye utenrikspolitiske konstellasjon måtte Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at keiseren med Bayern hadde mistet sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig ved traktaten i Nymphenburg forbundsfellene Bayern, Frankrike og Spania, og senere sluttet også Sachsen, Sverige, det bourbonske kongeriket Napoli (Napoli), Kurpfalz og Köln seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinne Russland for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.
Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august 1744 det østerrikske Bøhmen og innledet dermed den annen schlesiske krig.
Forløp og følger
redigerOffensiven i Bøhmen ble fulgt av 80 000 prøyssiske soldater. Etter to ukers beleiring måtte Praha kapitulere 16. september. Østerrikerne trakk seg deretter lenger inn i landet, slik at forsyningslinjene for de fremrykkende prøysserne ble stadig lengre. Østerrike benyttet denne situasjonen for å svekke prøysserne med målrettede angrep og endelig drive dem ut av Bøhmen. Den 8. januar det følgende året ble situasjonen for Fredrik II stadig mer kritisk, ettersom Storbritannia, Nederland, Østerrike og Sachsen sluttet seg sammen til en kvadrupelallianse.
I juni 1745 marsjerte østerrikske styrker inn i Schlesien. Der kom det den 4. juni til slaget ved Hohenfriedberg, hvor de prøyssiske styrkene lyktes i å beseire fienden. Videre østerrikske forsøk på offensiver ble deretter slått tidlig ned. Prøysserne vant 30. september nok en viktig seier i slaget ved Soor, og samtlige østerrikske fremstøt i retning av Berlin ble forhindret. I september marsjerte til slutt fyrst Leopold av Anhalt-Dessau inn i det østerriksk allierte Sachsen. I slaget ved Kesselsdorf den 15. desember ble den østerriksk-saksiske alliansens styrker knust.
Den 25. desember kom det til fredsslutning i Dresden. Der ble det slått fast at Schlesien for alltid skulle i prøyssisk besittelse. Fredrik II anerkjente på sin side Maria Theresias ektemann, Franz I Stefan, som keiser av det tysk-romerske rike.