De tre mostrene

De tre mostrene er et norsk eventyr samlet inn av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe og utgitt i Norske Folkeeventyr.^[1] I den internasjonale typekatalogen for folkeeventyr, Aarne–Thompson-Uther, ATU er eventyret type nr. 501 («de tre gamle spinnersker»).

Handling rediger

Da en fattig jeger mister sin kone, drar hans vakre datter ut i verden for å lære seg et yrke og kunne forsørge seg selv. Hun får arbeid på slottet, og siden hun jobber hardt og godt blir hun dronningens favoritt. De andre ternene blir sjalu, og vitner falskt om jenta: hun skryter av at hun kan spinne et pund lin på bare et døgn. Dronningen setter henne dermed på prøve. Jenta ber om et rom for seg selv, men har aldri spunnet lin før, og bryter sammen i fortvilelse. Da kommer plutselig en gammel kone inn i rommet. Hun lytter til jentas historie, og tilbyr seg å utføre spinnejobben, mot at jenta vil kalle henne 'tante' ("moster") på sin bryllupsdag. Jenta legger seg til å sove, men kona spinner et garn dronningen blir svært fornøyd med.

De andre ternene ved hoffet blir bare mer sjalu, og hevder at jenta har skrytt av at hun på et døgn skulle kunne veve garnet hun allerede hadde spunnet. Dronningen krever da at jenta må sette handling bak ord. Noe lignende skjer: jenta blir fortvilet låst inne på arbeidsrommet, men en gammel kone kommer inn og tilbyr seg å utføre arbeidet. Alt garnet blir vevd til vakkert stoff, og dronningen blir fornøyd. Men de andre ternenes misunnelse øker, og de hevder at hun kan sy alt stoffet til skjorter i løpet av et døgn. Det samme som har skjedd tidligere, skjer nå også.

Dronningen er nå så fornøyd med håndarbeidet at hun tilbyr jenta giftermål med prinsen. Han vil gjerne gifte seg med en slik god husmor, og det stelles i stand bryllup. Under middagen kommer tre ukjente kvinner som gjester, alle gamle og slitne: én med lang nese, én med brei rumpe og den siste med store og rennende øyne. Jenta hilser hver av dem som sin moster, og de får sette seg, mens prinsen undrer seg på slektskapet med jenta. Kvinnene forklarer at de i sin ungdom var like vakre som sin unge slektning er nå, men at et langt liv med håndarbeid, henholdsvis spinning, veving og søm, har gjort dem slitne og stygge. Prinsen erklærer at hans brud aldri mer skal måtte gjøre husarbeid.