Åpne hovedmenyen
Piet Mondrians ufullførte Victory Boogie-Woogie

De Stijl var en kunstbevegelse som startet i Nederland i 1917. De tre mest sentrale personene bak bevegelsen var maleren Piet Mondrian, designeren Theo van Doesburg og møbelsnekkeren og arkitekten Gerrit Rietveld. Kunstneren og designeren Bart van der Leck og arkitekten J.P. Oud, som blant annet prosjekterte bygninger i Weissenhofsiedlung i Stuttgart, var også et fremtredende medlemmer av bevegelsen.[1][2]

Medlemmene var sterkt kritiske til Bauhaus' idealer og resultater, og tok også avstand fra kubismen. Mondrian tok opp noen av kubismens prinsipper i sin kunst, men førte dem etterhvert i en annen retning.[1]

Medlemmene av De Stijl ønsket å uttrykke et nytt utopisk ideal av spirituell harmoni og orden.[3]

I årene 1920–1925 økte De Stijls påvirkning på maleri, Bauhaus og den internasjonale stilen i arkitektur, samt mote og interiørdesign.[4]

I Nederland avtok De Stijls betydning, dels fordi de ledende kunstnerne flyttet til Tyskland og Frankrike, og dels fordi det var en generell, konservativ innstiling blant publikum overfor De Stijls «profeter».[4]

Innhold

Tre grunnprinsipperRediger

Gruppen rendyrket abstraksjon og universalitet gjennom en reduksjon til form og farge. De forenklet visuelle komposisjoner ned til vertikale og horisontale retninger, og brukte bare primærfarger som rødt, blått og gult sammen med sort og hvitt. Etter år med forsøk og feiling kom gruppen frem til tre elementer, eller prinsipper, som skulle ligge til grunn for alle deres verker, enten det gjaldt arkitektur, skulptur, malerkunst, møbler eller typografi:[2]

  • Form: Rektangelet som grunnform
  • Farge: primærfargene rødt, blått og gult
  • Komposisjon: Asymmetrisk balanse

Gruppen var ikke opptatt av det individualistiske, men etterstrebet objektivitet. Punkt 1 i deres manifest fra 1918 uttrykker nettopp dette: «Det er en gammel og en ny bevissthet i tiden. Den gamle er rettet mot individet. Den nye er rettet mot det universelle. Konflikten mellom individet og det universelle reflekteres i verdenskrigen, så vel som i kunsten i dag.»[5]

PublikasjonerRediger

 
Forsiden av De Stijl volum 1, nummer 1, oktober 1917

Medlemmene av De Stijl publiserte flere teoretiske skrifter. Disse var sterkt publikumsrettet. Det var et mål at folk skulle forstå og verdsette de nye prinsippene og formene de sto for.[1] I 1917 begynte de utgivelsen av tidsskriftet De Stijl, med Theo van Doesburg som redaktør. I første nummer skrev han at De Stijl-bevegelsen var en reaksjon på den «moderne barokken», den ekspresjonistiske arkitekturen som arkitektene i Amsterdamskolen sto for.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Sinding-Larsen, Staale (1994). Temaer i europeisk og amerikansk arkitekturteori. Trondheim: Institutt for arkitekturhistorie, N.T.H. s. 82–92. 
  2. ^ a b Barr (1952–1953), s. 7
  3. ^ N.N. «A Very Brief Introduction to the Utopian Vision of Piet Mondrian and de Stijl». Radford University. Besøkt 28. januar 2019. 
  4. ^ a b Barr (1952–1953), s. 10–11
  5. ^ I Kenneth Framptons oversettelse fra hollandsk: "There is an old and a new consciousness of the age. The old one is directed towards the individual. The new one is directed towards the universal. The conflict of the individual and the universal is reflected in the World War as well as in art today". Gjengitt i Sinding-Larsen (1994), s. 84
  6. ^ Doesburg, Theo (1917). De Stijl (1). 

LitteraturRediger

  • Barr, Alfred H. Jr. (1952–1953). «De Stijl». The Bulletin of the Museum of Modern Art. 20 (2): 6–13 – via JSTOR/The Museum of Modern Art (MoMA). 

Eksterne lenkerRediger