Åpne hovedmenyen
Soldater av det rene blå banner paraderer for Qianlong-keiseren.

De åtte banner (mandsjuisk: Gūsa, kinesisk: 八旗, pinyin: Baqí) var forvaltningsenheter i Kina under Qing-dynastiet, og gjaldt for det mandsjuiske herskerfolket. Alle mandsjuer tilhørte et av de åtte banner. Opprinnelig var systemet knyttet til stammetilhørighet, men det tok ikke lang tid før den militære organisasjon fulgte samme raster idet hvert banner ble forpliktet til å stille et visst antall soldater til nasjonens rådighet. Det hankinesiske motstykket til de mandsjuiske åtte banner var det grønne banner.

Det var herskeren Nurhaci som innførte bannersystemet tidlig på 1600-tallet. Senere skulle det bli en av de viktigste bærebjelker i Qing-dynastiets samfunnsorden. De åtte bannerne hadde både militære og sivile oppgaver. Til å begynne med var det fem bannere som var understilt keiserlige prinser, men etterhvert ble alle åtte umiddelbart understilt keiseren.

Etter at Kina ble erobret av mandsjuene i 1644 skjedde det en tiltagende profesjonalisering og byråkratisering av de mandsjuiske bannere. Etterhvert ble både hankinesere og mongoler opptatt i bannerne. Rundt år 1700 var 65 % av alle bannermenn kinesere, 19 % var mongoler og bare 16 % mandsjuer. Ikke desto mindre innehadde sistnevnte gruppe 2/3 av alle høyere statlige embeder. Kinesere ble ikke betrodd høyere administrative oppgaver, uansett bannertilhørighet.

De største og viktigste bannergarnisonene under Qing-dynastiet lå i Beijing, Xi'an og Hangzhou. Det var også stasjonert viktige enheter i Mandsjuria, Yunnan, langs Yangzifloden og langs Keiserkanalen. Enhetene var oppbygd hierarkisk. Den minste enheten var på 300 mann og ble kalt niru (Zuǒlǐng, 佐領). En gruppering av fem niru ble kalt jalan (Cānlǐng, 參領). Fem jalan ble så til et banner (Gūsa; , 旗). Dette rasteret er imidlertid bare retningsgivende; det var tidvise og varierende avvik fra det.

Med tidens løp ble mange kinesiske og mongolske bannerenheter tilbakeført til sivilstanden, eller integrert i det grønne banners hær. Mot slutten av Qing-dynastiet ble alle som var tilhørige ett av de åtte banner, uansett nasjonal bakgrunn, betraktet som mandsjuer av de kinesiske republikanere.

Under Kinas erobring på 1600-tallet var bannersystemet et slagkraftig militært redskap, men det forvitret etterhvert. Under opiumskrigene og Taipingopprøret fremstod de som heller uegnede for 1800-tallets mooderne krigføring. Dermed gikk Qing-keiserne over til et militærsystem med en hær bygd opp etter vestlige forbilder. Formelt bestod bannersystemet likevel til dynastiets undergang i 1911.

De åtte bannerRediger

Banner Norsk Mandsjuisk Kinesisk
  Det rene gule banner
Gulu suwayan i gūsa
正黃旗 Zhenghuangqi
  Det innrammede gule banner
Kubuhe suwayan i gūsa
鑲黃旗 Xianghuangqi
  Det rene hvite banner
Gulu šanggiyan i gūsa
正白旗 Zhengbaiqi
  Det innrammede hvite banner
Kubuhe šanggiyan i gūsa
鑲白旗 Xiangbaiqi
  Det rene røde banner
Gulu fulgiyan i gūsa
正紅旗 Zhenghongqi
  Det innrammede røde banner
Kubuhe fulgiyan i gūsa
鑲紅旗 Xianghongqi
Det rene blå banner
Gulu lamun i gūsa
正藍旗 Zhenglanqi
  Det innrammede blå banner
Kubuhe lamun i gūsa
鑲藍旗 Xianglanqi

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger