Daimon (Den mørke materien)

En daimon er en manifestasjon av menneskers sjel i trilogien Den mørke materien, skrevet av Philip Pullman. I de universene med fysiske daimoner eksisterer de utenfor mennesket med form som et dyr som representerer menneskets personlighet, skjønt daimonene til barn kan bytte form om de vil. Båndet mellom daimon og menneske er dypt, og daimoner må holde seg på kort avstand fra menneskene deres (med unntak av hekser og sjamaner). Fysisk kontakt mellom et menneske og et annet menneskes daimon er tabu, men daimonene kan røre hverandre. Mange av trekkene til daimoner stemmer med konsept fra andre kulturer eller psykologi. En daimon er en del av dens menneskes sjel; den kan tale og uttrykke den delte samvittigheten deres. Daimonen til et barn kan bytte former på grunn av barnets muligheter, men daimonen til en voksen er låst fast i en form som representerer personligheten deres.

Leonardo da Vincis «Kvinne med hermelin» (1489-90), samt to bilder av Giovanni Battista Tiepolo og Hans Holbein den yngre, gav Pullman inspirasjon til daimonkonseptet.[1]

FormRediger

I Lyras verden er sjelen handgripelig i form av et dyr, kalt en daimon.[2] Identiteten til daimonen er atskilt fra mennesket sitt, til tross for at den er en del av personen (det er én enhet, i to kropper).

I vårt og andre univers sier bøkene at daimonene er det samme som personen, uten noen ytre fysisk form. De har bare en fysisk form i Lyras univers og noen andre. Daimoner som allerede er fysiske, som Pantalaimon, forblir separate enheter når de besøker andre univers hvor daimonene og menneskene pleier å være én skapning, som universet vårt.

Det verste et menneske kan gjøre, er å røre daimonen til en annen; til og med i slag vil de fleste soldater aldri røre daimonen til en fiende. Men det kan gjøres unntak, for eksempel mellom par. At noen holder ens daimon fører til at personen blir sårbar og svak. Men daimoner kan røre andre daimoner så mye de måtte ønske. Samarbeidet mellom daimoner viser og understreker forholdet mellom personene.

Daimonen til et barn har ingen bestemt form og kan bytte til andre dyreformer som passer ønsker og forhold. Denne formbyttingsevnen, i tillegg at en daimon forsvinner øyeblikkelig når mennesket dens dør, kunne bety at daimonene ikke er helt handfaste. Men kroppene deres er faste, og de har full evne til å påvirke materielle ting. I Det gylne kompasset og En kikkert av rav nevnes det at Pantalaimon, daimonen til Lyra, har sine egne hjerteslag.

Når barn får sin voksne personlighet, ved pubertetsalderen, vil daimonene deres låse seg fast i en form som gjenspeiler personligheten deres. For eksempel vil et menneske med en hundedaimon ofte følge ordre – i Det gylne kompasset nevnes det at alle tjenere har hundedaimoner. Et menneske med en kattedaimon kan være veldig uavhengig. (Det blir ikke nevnt noen steder at et kraftig personlighetsbytte kan endre daimonens form senere.) I begynnelsen av trilogien hevder Lord Asriel at når en daimon mister evnen til å forandre seg vil personen begynne å tiltrekke seg Støv.

Daimonen til en person er som regel av det motsatte kjønnet av mennesket sitt, men i noen tilfeller har de samme kjønn. Pullman har vedgått at grunnen til dette er ukjent til og med for han sjøl, og at det kan representere homofili, men at det også kan tyde at en har en annen gave eller kvalitet, som framtidssyn.[3] Den eneste gangen slike mennesker nevnes er i Det gylne kompasset, hvor de blir skildret som sjeldne og snille.

LivsløpRediger

Det er uvisst når og hvordan en daimon blir «født» eller hvilken form de blir «født» i. Når et menneske dør, forsvinner daimonen som atomer av røyk. (Bøkene sier ikke noe om at dette er Støv, men filmene framstiller dem liknende.) Hvis en daimon blir drept, vil også mennesket dens dø. Opphavet til navnet til en daimon ble ikke nevnt i bøkene, men Philip Pullman har oppklart dette.[4] Navnet blir gitt av daimonene til foreldrene. Will Parry kom fra vår verden, så hans daimon hadde ikke noe navn. Denne ble kalt Kirjava (et finsk ord som tyder flekkete eller mangefarget) av Serafina Pekkala.

AtskillelseRediger

En person og denne personens daimon må stå innen kort avstand fra hverandre. Å tvinge noen fra daimonen sin fører til en utenkelig smerte både fysisk og følelsesmessig, som ofte ender i døden. Noen kulturer har mestret teknikker som gir daimonen større bevegelsesfrihet. For eksempel må hekser og mennesker som skal bli sjamaner holde ut utmattende rituelle ildprøver som involverer å forlate daimonen sin for en stund mens gir seg i kast med en åndelig ferd. Etter at de gjenforenes, har de evne til å forlate hverandre. Både hekser og sjamaner har fortsatt det åndelige båndet mellom seg og daimonen; den eneste endringet er hvor langt fra hverandre de kan være.

 
Maleri malt av Hans Holbein den yngre i perioden 1526-28 gav Pullman inspirasjon til daimonkonseptet.[1]

I trilogien benytter Oblasjonskommisjonen en spesiell slags giljotin for å skille mennesker fra daimonen deres uten å drepe dem. I motsetning til prøvene til heksene og sjamanene kutter giljotinen båndet mellom daimonen og mennesket permanent. Dette fører til at personens kreativitet, intelligens og vilje reduseres kraftig. De voksne som har gjennomgått denne prosessen virker tomme og livløse, og daimonene deres virker dempede og uoppmerksomme. Oblasjonskommisjonen forbedrer prosessen hele tiden gjennom eksperimentering, men Lyra møter minst én gutt som ikke kunne klare seg uten daimonen sin og dør. Når hun finner daimonene som har blitt skilt fra menneskene sine er skapningene uhandgripelige og trengende: de klenger desperat og ignorerer kontakttabuet. Splittelsen frigir også en enorm energiutladning, som ble benyttet av Lord Asriel til å lage en bru inn i den verden hvor Cittàgazze var.

Andre ledsagereRediger

Spøkelser og døderRediger

I tillegg til daimonene har alle mennesker et spøkelse som lever videre etter at de dør, og en død som leder spøkelsene til underverden. For dem med separate daimoner later spøkelsene til å representere den delen av mennesket som holdt til i deres egen kropp (i motsetning til daimonen deres, som løyser seg opp ved døden). Formen til spøkelsene minner vagt om hvordan personen så ut mens han eller hun levde. Døder kan bare bli sett av menneskene deres i visse verder, som daimoner. De er enkle, men vennlige, figurer som kommer nærmere og nærmere menneskene deres etterhvert som døden nærmer seg.

Lyra møter døden sin når hun og Will kommer til underverden i et forsøk på å møte Lyras døde venn Roger. Selv om daimonen forsvinner når mennesket dør, vil spøkelset bli fanget i underverden for evig. Will og Lyra løser dette problemet ved å åpne et vindu til en annen verden så spøkelsene kan slippe unna. Med en gang spøkelsene slipper ut i den virkelige verden, kan de løse seg opp og gjenforenes med daimonene sine, og atomene gjenforenes med resten av universet.

Som daimonen er også dødene til et menneske av motsatt kjønn.

På forskjellige målRediger

Det opprinnelige navnet på daimoner, som det var i de engelske bøkene, var dæmoner. I oversettelsene til noen språk ble dette endret. På norsk, dansk, serbisk, italiensk, svensk og finsk ble «dæmon» endret til «daimon». På spansk ble det kalt «daimonion». I den portugisiske oversettelsen benyttes ordet «génio», som refererer til de liknende sjelene i gresk-romersk mytologi; skjønt, i nyere brasilianske oversettelser benyttes «dimon» (den gamle versjonen, fra før filmen, benytter «daemon»). I den ungarske oversettelsen brukes en daimón.

Daimoner i vår verdenRediger

Mary Malone får vite at, med trening, er det mulig å se ikke-fysiske manifestasjoner av daimoner i vårt univers, hvor menneskene ikke engang vet at de har en. Det sies at alle har daimoner, men vi har ikke lært å gjenkjenne dem.

Liknende konsept kan bli funnet i mange kulturers trossystem, som Fylgja i norrøn gudelære, nagualer og tonaler fra aztekergudelæra, aku-aku fra Påskeøya, og andre steder.

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ a b Robert Butler (3. desember 2007). «An Interview with Philip Pullman». Intelligent Life. Arkivert fra originalen 5. mars 2008. Besøkt 5. mars 2008.  Arkivert 5. mars 2008 hos Wayback Machine.
  2. ^ I Det gylne kompasset nevnes det av en av de avdøde rektorene hadde en daimon i form av en ung kvinne. Dette har blitt fjerna i nyere utgaver på engelsk.
  3. ^ Interview på Lexicon (Unicon 2000)
  4. ^ IRC-intervju av Philip Pullman gjort av BBC

Eksterne lenkerRediger