Dødsmåter er Odd W. Suréns fjerde roman, utkommet på Aschehoug i 2006.

Handling rediger

Fortellinga spenner over en ettermiddag og natt i forfatteren Jørgen M. Tolos liv. I løpet av disse timene skakes han av opplevelsen av å være den som henter et barn som er omkommet ved en ulykke opp fra elva og bringe det fram til folk. På et vis er han sjøl skyldig i ulykken, fordi han hele ettermiddagen har stått i vinduet og sett barnet oppholde seg på et farlig sted ved elva, har sett det klatre opp i et tre som henger ut over elva, men uten å kunne overvinne sine egne motforestillinger mot å gripe inn.

Synet av det utsatte barnet avføder jeg-personens minner om sin egen barndom og refleksjoner over sitt voksne liv. Det viser seg at han har vært et ensomt barn, og ensomheten er ikke blitt indre med åra. For noen år sia flytta han fra byen til et lite sted for å begynne et nytt liv på et småbruk, med salg av egenproduserte grønnsaker attåt sine skriveprosjekter. Imidlertid har han ikke greid å knytte noen kontakter på stedet; tvert imot føler han at alle mistenker og mistror han.

Den eneste han har hatt omgang med, er den kvinnelige bibliotekaren Reidun Foldnes, som også er innflytter. Ensomheten har inngitt han en sterk motvilje mot å åpne seg for andre mennesker, og det preger også forholdet til Reidun. Riktignok har han hatt sex med henne og overnatta der noen ganger, men det er nå en stund sia, og i ettertid innser han at hun ikke vet noe om han og han svært lite om henne. Det vil si – hun har fortalt en masse, men alt tyder på at det meste er fantasier.

Forfatterkarrieren har gått opp og ned; i de seinere åra har det vært en viss skrivetørke. Nå skriver han på et verk om dødsmåter – inspirert av den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmanns posthume verk Todesarten. Her vil han på essayistisk vis reflektere over noen kjente historiske personers merkelige og spektakulære død – fra Tycho Brahe til Ingeborg Bachmann.

Brått river han seg løs fra sine betraktninger og sin handlingslammelse, løper ut av huset i retning elva, der gutten er blitt sittende fast høyt oppe i treet. I det øyeblikket gutten får øye på den tililende redningsmannen, løfter han armen, mister grepet og faller gjennom trekrona og treffer murkanten med hodet. Når Jørgen kommer fram til folk med den døde gutten i armene, lar en person i mengden angsten og sorgen gå ut over han, går til angrep og skader ansiktet hans. Jørgen ber om å bli kjørt til Reidun. Hun pleier skadene hans, og gjør det klart at hun er glad i han og har savna han. Når Reidun har sovna, går han ut i natta for å tenke på hva som skal bli hans liv heretter. Etter å ha møtt en høyst virkelig død, kan han iallfall ikke skrive en bok som heter Dødsmåter. Slutten er åpen, men mye tyder på at han og Reidun vil kunne nærme seg hverandre og at ensomhetens tid er forbi.