Curzio Malaparte (født 1898, død 1957) var en italiensk krigsjournalist og forfatter som skrev om samtiden.[8]

Curzio Malaparte
FødtKurt Erich Suckert
9. juni 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Prato[5]
Død19. juli 1957[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (59 år)
Roma[6][5]
BeskjeftigelseFilmregissør, manusforfatter, journalist, diplomat, skribent, krigskorrespondent, romanforfatter, essayist, dramatiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedLa Sapienza
Convitto Nazionale Cicognini
Partner(e)Virginia Bourbon del Monte (1930-årene)
PartiPartito Nazionale Fascista
NasjonalitetItalia (19461957)[7]
Kongedømmet Italia (18981946)
UtmerkelserKrigskors for militær tapperhet
Signatur
Curzio Malapartes signatur

Egentlig het han Kurt Erich Suckert, oppvokst i Prato i Toscana. Han ble fascist og gikk i 1922 Marsjen mot Roma. Så skiftet han navn i 1925.[9] Fra 1928 til 1931 var han redaktør i La Stampa, samt skrev fascistiske og pro-Stalinistiske bøker. Så ble han ekskludert i 1933 og forvist til de Lipariske øyer ved Sicilia. Fra 1935 bor han på Capri og blir kjæreste med Virginia Agnelli (1899–1945), den styrtrike og adelige svigerdattera til Fiat-grunnlegger Giovanni Agnelli (sen).[10]

Under den andre verdenskrig ble Virginia ifølge Arneberg fengslet,[11] og Malaparte forlot fascismen. Etter krigen skrev han om sine krigsopplevelser på Østfronten og på 1950-tallet om nykommunismen i Kina under Mao. Han nektet for at han var kommunist,[12] men testamenterte sin Villa Malaparte til kineserne.

Anne Arneberg vant Kritikerprisen 2015 for oversettelsen av Malaparte's "Kaputt" fra 1944, som ifølge Morgenbladet handlet om kollektiv bruk av vold,[13] basert på reiser han gjorde til Etiopia, Ukraina og Finland for Corriere della Sera.

Utgivelser rediger

  • Malaparte, Curzio (1944). Kaputt. Oslo: Aschehoug.  [Oversatt 1948 av J. O. Dedekam; ny oversettelse i 2015 ved Anne Arneberg]
  • La Pelle, 1949. Om de alliertes beleiring av Napoli i 1943.
  • Io in Russia e in Cina, 1958. Om turen til Sovjet og Kina.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Curzio-Malaparte, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002998, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 90925, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Малапарте Курцио», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Curzio Malaparte i Store Norske Leksikon.
  9. ^ a b Anne Arneberg, Den upålitelige fascisten i Klassekampen den 20. juni 2015.
  10. ^ Hvem skal styre Fiat? i Dagens Næringsliv den 2. desember 2000.
  11. ^ Anne Arneberg, Kvinnen som reddet Roma i Aftenposten den 16. mai 2015.
  12. ^ Alf E. Bjerke, Hvem var Malaparte?, kronikk i VG den 5. september 1957.
  13. ^ Haagensen, Olaf. «I dyrets tegn». morgenbladet.no. Besøkt 3. november 2016. 

Eksterne lenker rediger