Cosimo I de’ Medici
Cosimo I de' Medici, med tilnavnet Cosimo den store (født 12. juni 1519 i Firenze i Republikken Firenze, død 21. april 1574 i samme by, som da var blitt hovedstad i storhertugdømmet Toscana) var hertug av Firenze fra 1537 til 1574 på slutten av renessansen. Fra 1569 var han den første storhertug av Toscana.
| Cosimo I de’ Medici | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. juni 1519[1] Firenze[2][1] | ||
| Død | 21. apr. 1574[1] (54 år) Villa Castello[1] Firenze[3] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstsamler, politiker, statsmann | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Eleonora av Toledo (1539–1562)[4][1][5] Camilla Martelli (1570–)[1] | ||
| Far | Giovanni dalle Bande Nere[1] | ||
| Mor | Maria Salviati[1] | ||
| Barn | 14 oppføringer
Virginia de' Medici (mor: Camilla Martelli)
Maria de' Medici Francesco I de' Medici[4] Isabella de' Medici Giovanni de' Medici den yngre Lucrezia de' Medici Garzia de' Medici Ferdinando de' Medici[6] Pietro de' Medici Bia de' Medici Don Giovanni de' Medici[6] Pedricco de' Medici Anna de' Medici Antonio de Medici | ||
| Nasjonalitet | Den florentinske republikk | ||
| Gravlagt | Medici-kapellet | ||
| Utmerkelser | Ridder av Det gyldne skinns orden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke
redigerVeien til makten
rediger17 år gammel kom Cosimo de' Medici til makten da den første hertug av Firenze, Alessandro de' Medici, ble myrdet i 1537. Alessandro hadde ingen legitim mannlig arving, hans eneste mannlige avkom var den femårige Giulio, en sønn født utenfor ekteskap. Hans onkel, kardinal Innocenzo Cibo, var en av dem som hadde gått inn for at Cosimo skulle bli florentinsk hersker, med den forventning at det var snarere han selv som skulle trekke i trådene i riktig mange år.
Men i stedet ble relativt ukjente Cosimo fra en yngre gren av familien Medici ble utpekt som hans etterfølger av byens ledende borgere, ikke minst av Francesco Guicciardini og Francesco Vettori. De regnet med å kunne ha den reelle makten i hans navn, men forregnet seg da Cosimo viste seg som en sterk leder som snart tok makten i sine egne hender.
Ved makten
redigerCosimo de' Medici ble anerkjent som hertug av keiser Karl V og oppnådde med hans hjelp å få slutt på utstasjoneringen av keiserlige tropper i Toscana, og å bli mer uavhengig av den spanske innflytelsen i Italia. Med keiserlig støtte erobret han også i 1555 Firenzes rival, bystaten Siena.
Cosimo var en autoritær hersker som sikret sitt grep om makten med sveitsiske leiesoldaters hjelp. I 1548 klarte han å rydde sin slektning Lorenzino av veien; han var den siste utfordrer til makten, og det var han som hadde stått bak snikmordet av Cosimos forgjenger Alessandro. Men nå ble han selv myrdet i Venezia.
Pave Pius V gjorde ham til storhertug av Toscana i 1569. Han styrket sin stilling ved en storstilt bygging av festningsbyer, blant dem Siena, Arezzo, Pisa og Livorno, Portoferraio på øya Elba, og Terra del Sole. Han etablerte Toscana som en sterk sjømilitær makt i Middelhavet ved å utbygge landets marine, som deltok i slaget ved Lepanto i 1571.
Cosimo I er også kjent for sin støtte til kunst, arkitektur og vitenskap. Han var byggherre for Uffizi-galleriet i Firenze, opprinnelig et kontorbygg for hans administrasjon, senere omgjort til kunstgaller. Han overtok og fullførte Palazzo Pitti og gjorde det til familiens residens og anla Boboli-hagene bak palasset. I hans tid ble Universitetet i Pisa utbygget, og han støttet billedkunsten ved å bestille verker av bl.a. Cellini, Vasari, Bronzino og Pontormo. Hans rytterstatue fra 1598, utført i bronse av Giambologna, står fremdeles på Piazza della Signoria, sentralplassen i Firenze.
Han ble etterhvert preget av alder og sykdom. I 1564 overgav han regjeringen til sin eldste sønn, som imidlertid skulle nøye seg med å styre som hans stedfortreder, slik at han selv skulle kunne gripe tøylene dersom det ble helt nødvendig.
Ettervirkninger
redigerCosimo I de' Medicis gren av Medici-familien kom til å beholde herredømmet over Firenze og senere hele Toscana helt til den siste erkehertugen Gian Gastone de' Medici (1671–1737) døde. Styringsstrukturene han opprettet varte imidlertid meget lenger, idet de ble videreført da Frans I, hertug av Lorraine, etterfulgte ham som hertug av Toscana i 1738.
I 1745 ble Frans I valgt til keiser av Det tysk-romerske rike takket være sitt ekteskap med Maria Teresia av Østerrike, og slekten Habsburg beholdt Toscana som sitt arveland til storhertugdømmet ble innlemmet i Italia i 1850-årene.
Referanser
rediger- ^ a b c d e f g h Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani cosimo-i-de-medici-duca-di-firenze-granduca-di-toscana, bind 30, utgitt 1984, besøkt 21. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ntk20191056094, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p313.htm#i3128, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Union List of Artist Names, ULAN 500125867, utgitt 1. november 2017, besøkt 22. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Landon, William J. (2013). Lorenzo di Filippo Strozzi and Niccolo Machiavelli. University of Toronto Press.
- Mason, Roger (1989). «The Medici-Lazara Map of Alanya». Anatolian Studies. 39.
- Eisenbichler, Konrad, editor (2001). The Cultural Politics of Grand Duke Cosimo I de' Medici.
- Eisenbichler, Konrad, editor (2004). The Cultural World of Eleonora of Toledo, Duchess of Florence and Siena.
- Henk Th. Van Veen, Cosimo I de' Medici and his Self-Representation in Florentine Art and Culture (Cambridge, CUP, 2006).
- Gáldy, Andrea M. Cosimo I de'Medici as collector: antiquities and archaeology in sixteenth-century Florence (Newcastle: Cambridge Scholars Publishing, 2009).