Cloisoninisme (uttales kloasonaonisme, fra fransk cloison, «skillevegg», på engelsk kalt for Cloisonnism) [1] er et kunsthistorisk begrep som henviser til postimpresjonistisk maleri som utmerker seg med hele, rene fargeflater adskilt med kraftige svarte konturer,[1] typisk sett for fransk maleri på 1890-tallet med Paul Gauguin og Émile Bernard som typiske representanter. Begrepet ble opprettet av kunstkritikeren Edouard Dujardin ved utstillingen til Salon des indépendants i mars 1888.[2]

Paul Gauguins Den gule Kristus (Le Christ jaune)
1889, olje på lerret
Albright-Knoxs kunstgalleri, Buffalo (New York)

Kunstnere som Émile Bernard, Louis Anquetin, Paul Gauguin, Paul Sérusier og andre begynte å male i denne stilen på slutten av 1800-tallet. Navnet stammer fra den gamle teknikken cloisonné i glassmaleri hvor tråder (cloison eller felt) er tinnloddet til stykkets flate, deretter fylt med pulverisert glass og brent. Mange av de samme malerne beskrev også deres arbeid som syntetisme, en meget beslektet kunstnerisk stilretning.

I Den gule Kristus (1889), ofte nevnt som et representativt maleri, reduserte Gauguin bildet til områder av enkeltfarger adskilt av kraftige og klare svarte konturlinjer. I slike arbeider viste han liten oppmerksomhet til klassisk perspektiv og fjernet dristig fargenes jevne og gradvis overganger — to av de mest karakteristiske trekkene til maleri etter renessansen.

Cloisoninismens adskillelse av farger reflekterer en forståelse for diskontinuitet som er karakteristisk for modernisme.[3]

Gallery rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Viborg, ISBN 82-413-6079-6, s. 42
  2. ^ Dujardin, Édouard (mars 1888): Aux XX et aux Indépendants: le Cloisonismé (sic!), Revue indépendante, Paris, s. 487-492
  3. ^ Everdell, William R. (1997): The First Moderns, Profiles in the Origin of Twentieth-Century Thought, University of Chicago Press

Eksterne lenker rediger