For den amerikanske actionfilmen fra 1988 med Steven Seagal, se Nico (film)

Christa Päffgen, mest kjent under pseudonymet Nico (født 16. oktober 1938 i Köln, Nordrhein-Westfalen, død 18. juli 1988Ibiza, Spania) var en tysk sangerinne og låtskriver, modell og skuespillerinne.

Christa Päffgen
FødtChrista Päffgen
16. okt. 1938[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Köln[5]
Død18. juli 1988[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (49 år)
Ibiza
BeskjeftigelseSkuespiller, modell, sanger, komponist, filmskuespiller, eksperimenterende musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedLee Strasberg Theatre and Film Institute
Partner(e)Brian Jones (19651965)
Alain Delon (19611961)
Lüül (–ukjent)[6]
Philippe Garrel (–ukjent)
BarnChristian Aaron Boulogne (far: Alain Delon)
NasjonalitetTyskland
GravlagtBerlin
Friedhof Grunewald-Forst
Medlem avThe Velvet Underground

Karriere i musikk

rediger

I 1965 spilte Nico inn sin første singel, «I'm Not Sayin» på Andrew Loof Oldhams plateselskap Immediate. I New York ble hun kjent med Andy Warhol, og hun fikk en rolle i hans film The Chelsea Girls. Gjennom Warhol fikk hun også kontakt med bandet The Velvet Underground, og dets debutalbum The Velvet Underground and Nico fra 1967 bærer preg av Nicos karakteristiske dype alt-stemme og tyske aksent. Under samarbeidet med Velvet Underground, hvor hun aldri var offisielt medlem, fikk hun også kontakt med John Cale, som sammen med Lou Reed utgjorde stambesetningen. Cale fikk betydelig innflytelse på hennes karriere. Begge forlot bandet i 1968, og Cale produserte hennes debutalbum Chelsea Girl, som ble innspilt i 1967 og inneholdt låter av blant annet Bob Dylan, Tim Hardin, Lou Reed, Jackson Browne og John Cale selv. Cale fortsatte som produsent på LP-en The Marble Index året etter, hvor Nico fjernet seg fra den mer romantiske pop-stemningen i det første albumet. Også Desertshore og The End ble produsert av Cale.

Under innflytelse av frontfiguren Jim Morrison i Doors, som bidro til sangmaterialet hennes[7] ble Nicos musikk stadig mindre konvensjonell, men samtidig ble den kommersielle suksessen også mindre. Hun spilte blant annet på et indisk tråorgel. «Det er et kunstprodukt. Man kan ikke pakke inn selvmord,» var Cales kommentar til The Marble Index' mangel på kommersiell suksess.[8]

I 1974 ga hun ut albumet The End..., der tittelsporet er en dyster versjon av en av Morrisons sanger. Heller ikke denne LP-en fikk større kommersiell suksess. Ikke desto mindre har Nico fått en betydelig innflytelse etter sin død, også fordi en rekke kjente musikere – deriblant Brian Eno og Phil Manzanera fra Roxy Music – hadde gjesteopptredener på albumene hennes. Denne innflytelsen er merkbar blant annet i goth-kulturen og -musikken.

Karriere som modell

rediger

Nico ble først kjent som modell for ulike internasjonale moteblader. Som ung jente flyttet hun til Paris hvor hun traff den kjente fotografen Tobias, som gav henne kallenavnet Nico etter sin tidligere venn, filmskaperen Nikos Papatakis. Nico arbeidet for magasinene Vogue, Tempo, Vie Nuove, Mascotte Spettacolo, Camera, ELLE og andre motemagasiner som eksisterte på slutten av 1950-tallet.

Dødsfall

rediger
 
Nicos grav på Grunewald Waldfriedhof i Berlin

Den 19. juli 1988 ble hun skadet på en sykkeltur mens hun var på ferie på Ibiza. Hun fikk et slag mot hodet og ble bragt til sykehus, hvor de konstaterte at hun hadde fått en kraftig hjerneblødning. Hun døde samme dag.

Diskografi

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 121311, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 1a2759a972674c13b6b8405a55f60e91, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Discogs, oppført som Christa Päffgen, Discogs artist-ID 1730335, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ luul.de, besøkt 20. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Stephen Davis (2004). Jim Morrison – Life, Death, Legend (på engelsk). New York: Gotham. s. 192. ISBN 978-1592400645. 
  8. ^ Dave Thompson (2002). The Dark Reign of Gothic Rock (på engelsk). London: Helter Skelter Publishing. s. 70. ISBN 978-1900924481. 

Eksterne lenker

rediger