Åpne hovedmenyen
Kshitigarbha bringer sjelene i underverdenen chintamani-juvelen til trøst og opplysning.

Chintamani (sanskrit: चिन्तामणि cintāmaṇi [tʃɪnˈtɑːmʌɳi], ‚ønskejuvel‘) er i hinduismen og i buddhismen en legandarisk edelstein, som tilskrives makt til å kunne gi sin besitter alt han lengter etter. I den hinduistiske tradisjon står den dermed symbolsk for det guddommelige. I mahayana-buddhismen er den attributt til Buddha og bodhisattvaene, og representererer allegorisk for dharma og den ånd som er nådd frem til opplysning. Den knyttet særlig til den allgode Samantabhadra, de medfølende Avalokiteshvara og Kshitigarbha, som især i Japan er særlig kjære vernere av barna og sjelene i underverdenen.[1]

Ikonografisk er juvelen enten enkeltstående eller trefoldig fremstilt og ofte omgitt av en brennende glorie. Motivet spredte seg særlig med manikeismen, der chintamani er symbol for Mani forløseren,[2] og senere via buddistiske avbildninger på stupaer og tretrykk fra Sentral-Asia via Turkestan til den persiske kulturkrets. I timuridenes rike utviklet det seg videre til herrskapssymbol og ble blant annet vist på mynter og våpenskjold.[3] I osmansk kunst ble det som kosmologisk form skattet som tre-kule-motiv i orientalske tepper og i keramikk,[4] særlig ledsaget av bølgelinjer som former skyer eller tigerstriper.[5]

LitteraturRediger

  • Cintāmani, i: John Bowker: The Concise Oxford Dictionary of World Religions. Oxford University Press, Oxford 2000, ISBN 0-19-280094-9.
  • Cintāmani, i: Damien Keown: A Dictionary of Buddhism. Oxford University Press, Oxford 2004, ISBN 0-19-280062-0.
  • Cintāmani, i: Encyclopedia Iranica, Band 5, Mazda, Costa Mesa, CA 1991, S. 594, ISBN 0-939214-79-2.
  • The Juwel of Desire: Cintamani, i: Tatjana Blau, Mirabai Blau: Buddhist Symbols. Sterling, New York, NY 2003, S. 82f, ISBN 1-402-70033-4.

ReferanserRediger

  1. ^ David Snellgrove (Hrsg.): The Image of the Buddha. Paris, 1978, s. 258 ff.
  2. ^ Victoria Arnold-Döben: Die Bildersprache des Manichäismus. Brill, Köln, 1978, s. 58–60.
  3. ^ Yuka Kadoi: Çintamani. Notes on the Formation of the Turco-Iranian Style. I: Persica 21, 2007, s. 33–49.
  4. ^ Reingard Neumann: Blumenstil und Çintamani. Aspekte des osmanischen Dekorstils. I: Christian Erber (utg.): Reich an Samt und Seide. Osmanische Gewebe und Stickereien. Temmen, 1993, s. 13–17.
  5. ^ Beispiele hierfür sind vor allem auf Objekten aus dem 16. und 17. Jahrhundert zu finden, siehe etwa diese blauweiße und diese polychrome Fliese, beide aus dem Inventar des British Museum.