Karvetiere

(Omdirigert fra Carvetierne)

Karvetiere (Carvetii) var en keltisk stamme i jernalderen og siden identifisert som en civitas (kanton = distrikt) i romersk Britannia i området som i dag er Cumbria i nordvestlige England. Det har vært spekulert om de også var bosatt umiddelbart nord for Hadrians mur.

Karvetiernes antatte områder.

Påvisning av eksistensRediger

Karvetiere er ikke omtalt i Klaudios PtolemaiosGeografike, og heller ikke i andre antikke tekster. De er kjent fra tre romerske inskripsjoner fra 200- og 300-tallet e.Kr.; en av disse er gått tapt. En av disse var på en gravstein i Old Penrith, det vil si den romerske festningen Voreda, nord for dagens by Penrith. De to andre var på to milepæler; en ved Frenchfield (nord for Brocavum), og den andre ved Langwathby i Cumbria, begge i nærheten av Penrith.[1][2] Higham & Jones, i 1985, foreslo at kombinasjonen av de første inskripsjonene nevnt over «gjør det mulig å anta eksistensen av 'civitas Carvetiorum', eller kanton av Carvetii, og eksistensen av dets eget råd eller styrende funksjon.»[3]

Hovedstad eller maktsenterRediger

Hovedstaden til karvetierne er antatt å ha vært Luguvalium (dagens Carlisle), som er den eneste kjente befestede by i regionen. Higham & Jones forslår, gitt lokaliseringen av inskripsjonene, og gitt at det beste landet i området er rett ved, og dessuten gitt eksistensen av en stor (3 hektar) innesluttet bosetning et par mil sørøst for Penrith i Edendalen, at Clifton Dykes er «den logiske lokaliseringen for 'caput Carvetiorum'»,[4] («senteret til Carvetii»). Med andre ord, til tross for senere betydning for Carlisle som senter for aktivitet etter at romerne hadde invadert De britiske øyer, og som det sannsynlige stedet for beslutninger i stammeråd, var Edendalen «det sentrale området».[5] Området rundt Brougham, med dens tilsynelatende viktigheten av kulten til guddommen Belatucadrus, dets strategiske posisjon i Edendalen med dens veier østover over Stainmore i Penninene, dets historie som forsamlingsplass med tre neolittiske jordvoller (engelsk: henge), foruten det antatte før-romerske senter ved Clifton Dykes,[6] kan ha vært hovedområdet for karvetiernes bosetninger, i det minste før de romerske militærkampanjer på 70-tallet. Faktisk kan dette ha vært årsaken til at romerne bygde festningen ved Brocavum.

Rivet & Smith har forslått at navnet 'Carvetii' kan referere til det brytonske ordet karvos (carvos) i betydningen «dådyr» eller «kronhjort», og det kan ha assosiasjoner til den behornete guddom Belatucadrus nevnt over.[7]

Den romerske festningen ved Stanwix på nordsiden av elven Eden var en av komponentene som ble til den senere byen Carlisle. De andre synes å ha vært en betydelig bosetning av folk sør for elven. En romersk festningsanlegg, bygget av Agricola, ble reist på stedet rundt 78-79, omtrentlig der hvor dagens Carlisle Castle er lokalisert. Det ble ombygd på 100-tallet, og ombygget i stein rundt 200. Arkeologiske utgravninger i områdene Blackfriars og Lanes har indikert en betydelig vicus (sivil bosetning), assosiert til de ulike utviklingsstadiene til festningen.[8]

Tilknytning til andre stammerRediger

Karvetiere kan ha vært en del av en sammenslutning med nabofolket brigantere, og en del forskere, blant annet Higham & Jones, har spekulert om Venutius, første ektemann av briganternes dronning Kartimandua og senere, i år 69, en viktig brytonsk motstanderleder, kan ha tilhørt karvetierne. En rekke militære leirer som ble utplassert av den romerske guvernøren Quintus Petillius Cerialis i hans krigføring tidlig på 70-tallet, strakte seg fra Stanwick, over passet i Stainmore, og mot Edendalen. Det antyder at karvetierne var «sentrum for Venutius’ maktbase og det fremste målet for (...) kampanjene.»[6]

Forskeren Catherine Ross har imidlertid utfordret disse antagelsene. Hun har argumentert for hele oppfattelsen av en «stamme», i betydningen av en geografisk definert enhet, antagelig ikke eksisterte i nord; at det er ingen bevis for at heller ikke briganterne hadde herredømme over nordlige «stammer», eller noe «forbund» av stammer;[9] at det er ingen sikker tolkning av de tre inskripsjonene;[10] at det er ingen skriftlige bevis for at Venutius tilhørte karvetierne; og at arkeologiske bevis og standhaftigheten at navnet «Luguvalos» ved hva som ble til «Carlisle», kan peke til at karvetierne ble en pro-romersk stamme basert i Solway Plain (kyststrekningen i nordvestlige Cumbria) med et senter i Carlisle, mens Venutius kan ha ledet en anti-romersk, ikke-karvetiansk stamme et annet sted, kanskje i den øvre delen av Edendalen sør for Penrith.[11] «»

ReferanserRediger

  1. ^ Ross, Catherine (2012): «The Carvetii - a pro-Roman community?», s.59–60.
  2. ^ Edwards, B.J.N.; Shotter, David C.A. (2005): «Two Roman milestones from the Penrith area», s. 79–87.
  3. ^ Higham, N.J.; Jones, G.D.B. (1985): The Carvetii. Peoples of Roman Britain, s. ix, 158, s. 9
  4. ^ Higham & Jones (1985), s. 10
  5. ^ Higham & Jones (1985), s. 9
  6. ^ a b Higham & Jones (1985), s. 11
  7. ^ Rivet, A.L.F.; Smith, Colin (1979): The place-names of Roman Britain, s. xviii, 526, s. 301
  8. ^ Higham & Jones (1985), s. 55-57
  9. ^ Ross (2012), s. 55-58
  10. ^ Ross (2012), s. 59
  11. ^ Ross (2012), s. 65

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Edwards, B.J.N.; Shotter, David C.A. (2005): «Two Roman milestones from the Penrith area» i: Transactions of the Cumberland and Westmorland Antiquarian and Archaeological Society. 3 5, s. 79–87.
  • Higham, N.J.; Jones, G.D.B. (1985): The Carvetii. Peoples of Roman Britain. Stroud: Alan Sutton. ISBN 0862990882.
  • Rivet, A.L.F.; Smith, Colin (1979): The place-names of Roman Britain. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN 9780691039534.
  • Ross, Catherine (2012): «The Carvetii - a pro-Roman community? » i: Transactions of the Cumberland and Westmorland Antiquarian and Archaeological Society. 3 12, s. 55–68

Eksterne lenkerRediger