Carolina-bassengene

Carolina-bassengene befinner seg på slettelandskapet i Carolina fra Myrtle Beach til Delaware i USA, og er en rekke ovale ellipseformede formasjoner på jordoverflaten, som skiller seg fra de menneskeskapte konstruksjonene. Klattene kan minne om bassenger, og vender alle i samme retning – sørøst og nordvest. Fra bakken ser formasjonene ut som grunne fordypninger i jorden. Størrelsen varierer fra fire til åtte mål, med en lengde på én til to kilometer med en bredde på ca. 800 meter på det bredeste. De fleste er fylt med vann eller gjørme, og bunnen er som oftest av et dypt lag med torv. Nesten uten unntak har de en sandbanke på den sørøstlige eller østlige siden – aldri den vestlige eller nordlige siden. Bassengene er spredd ut over forskjellige slags geologiske formasjoner og jordsmonn.

LIDAR-bilde av 80 km² av Carolina-bassengene i Robeson County, Nord-Carolina.

Mer enn et dusin basseng vises på dette bildet i sørøstre Nord-Carolina.

Woods Bay State Park, Sør-Carolina

Disse gropene blir noe misvisende kalt Carolina-bassengene. De er ikke bassenger, men ellipser. De er heller ikke særegne for Nord- eller Sør-Carolina, da de finnes langs hele USAs østkyst og i Alaska. I østkystområdet finnes det millioner av slike bassenger, og ofte overlapper de hverandre.

I South Carolina og North Carolina er langaksen til mange av Carolina Bays orientert nordvest, mens i Delaware, Maryland og New Jersey er langaksen til mange av Carolina Bays orientert nordøst og noen Carolina Bays i dette området viser tilfeldige orienteringer.

Teorier

Nylig arbeid fra U.S. Geological Survey har tolket Carolina-buktene som gjenværende termokarst-innsjøer som har blitt modifisert av eoliske og lakustrine prosesser [Swezey, C. S. (2020). "Quaternary eolian dunes and sand sheets in inland locations of the Atlantic Coastal Plain Province". In: Lancaster, N.; Hesp, P. (eds.). Inland Dunes of North America. Dunes of the World. Springer Publishing. pp. 11–63. doi:10.1007/978-3-030-40498-7_2. ISBN 978-3-030-40498-7. S2CID 219502764]. Moderne termokarst-innsjøer er vanlige i dag rundt Barrow (Alaska), og langaksene til disse innsjøene står på skrå i forhold til den rådende vindretningen. Disse innsjøene utvikler seg ved tining av frossen mark, med påfølgende modifikasjon av vind og bølger. Tolkningen av Carolina-bukter som relikte termokarst-innsjøer innebærer at frossen bakke en gang strakte seg så langt sør som Carolina-buktene. Denne tolkningen stemmer overens med de optisk stimulerte luminescensdatoene, som antyder at Carolina-buktene er relikttrekk som ble dannet da klimaet var kaldere, tørrere og mer vind.

Dannelsen av disse «bassengene» er ikke helt klarlagt, men flere teorier har blitt fremlagt. Noen mener det er snakk om vinderosjon; andre mener det er et resultat av at grunnvannet har hevet seg, eller at jordoverflaten enkelte steder har sunket sammen; og noen tror det er en kombinasjon. Svakheten til disse teoriene er at de ikke forklarer hvorfor de alle peker samme vei, og hvorfor de nesten alle har en sandbank langs med den sørøstlige siden.

Andre mener det er snakk om en meteorittstorm, men det er ennå ikke funnet spor av meteoritter. Det er dog ikke lett etter radioaktive eller magnetiske partikler i dem, slik som i meteorittkrateret i Arizona. Det er påvist ved undersøkelser at det eksisterer magnetiske kjernepunkter i en rekke bassenger. Dette vil bety at meteorittene kan ha sunket ned i den myke jorden.

Hypotese om is-påvirkning, publisert i 2017, foreslår at en eller flere utenomjordiske påvirkninger på Laurentide-isen ved de store innsjøene kastet ut isbiter i ballistiske baner. De sekundære støtene produserte seismiske vibrasjoner som gjorde ukonsolidert jord flytende, og de skrå støtene fra isbreen skapte skrånende koniske hulrom som ble til grunne elliptiske bassenger ved tyktflytende avslapning (Antonio Zamora, 2017).