Et borgerleie eller kremmerleie var et fast tilholdssted for en borger som periodevis drev handel i landdistriktene, det vil si langt i fra den byen der de hadde sitt løyve. Borgere var handelsmenn fra byen, på Vestlandet og i Nord-Norge var det praksis Bergen eller Trondheim. Handelsmenn i slike borgerleier ble også kalt utliggere. Petter Dass skrev i 1680: «Udliggere, Kremmere, hvad Nafn de har...»[1] Kjøpmennene i Bergen hadde monopol på handel med Nord-Norge på 1500-1600-tallet, monopolet ble opphevet i 1715. I Bergen stift og i Norge ellers var det på 1600-tallet forbud mot å drive handel på fast sted. Handel i strid med forbudet var utbredt. I 1702 fikk borgerne i Bergen løyve til å etablere kremmerleier utenfor byen. Mellom Bømlafjorden og Stad var kremmerleiet et fysisk gårdsbruk eid av en byborger og kremmerleiet var mellomstasjon for fisk som ble saltet og tørker før skiping til Bergen. På Sunnmøre var det på 1600-tallet etablert rundt 70 kremmerleier. I Nord-Norge ble bergenskjøpmenn som overvintret kalt utliggere.[2] Kremmerleiene ble normalt lagt helt på kysten for å komme nærmest mulig fiskefeltene. Retten til et kremmerleie ble ofte omsatt. For eksempel kjøpte Hans Krohn i 1772 Lokøy (som også var gjestgiveri) på vestsiden av Sotra da forrige eier Hans Ravel døde.[3]

På 1600-tallet begynte handelsborgere fra Bergen og Trondheim å handle i Nord-Norge som «uteliggerborgere». Opprinnelig hadde de tillatelse til å drive slik handel i sommerhalvåret, men etter hvert slo de seg mer fast ned på handelssteder langs kysten. Dette bidro til utvikling pengehusholdning i Nord-Norge.[4] For eksempel til Forvik på Helgeland kom handelsmennene vanligvis i slutten av mai. Noen leide seg inn hos fastboende, andre bodde i båten sin. Flere handelsmenn utover på 1600-tallet førte til konkurranse. I Forvik lå det i 1670 to borgere. Reglene innebar at borgerleiene skulle ligge med minst 1 mils avstand og på 1600-tallet ble dette innskjerpet. Handelsmennene måtte betale avgift for borgerleiet. Noen bygslet gårder og mente derfor at de hadde rett til å bli der også om vinteren. Handelsborgerne i Trondheim førte ofte med seg basisvarer som korn, malt, salt, tjære, tøy og klær, og dessuten luksusvarer som kniplinger, brennevin og tobakk.[5]

Bekkjarvik og Kvalvåg i Austevoll omtales som gamle kremmerleier.[2][6]

Ordet kommer av borgar, fra lavtysk bymann, og lægje, av norrønt lægi som betyr liggjestad.

ReferanserRediger

  1. ^ Jenssen, Øyvind (1996). Nesna bygdebok. Nesna: Nesna kommune. ISBN 8299403804. 
  2. ^ a b Bekkjarvik: eit kremmerleie gjennom 350 år : K. Halstensen A/S, 1897-1997, 100 år. Bekkjarvik: I samarbeid med Nord 4 bokverksted. 1997. ISBN 8273260453. 
  3. ^ Midtre og indre Hordaland. 1975. 
  4. ^ Opdøhl, Idar (1974). Nordlandshandelen: Emnehefte i lokalhistorie for grunnskolens ungdomstrinn. 
  5. ^ Åsvang, Arnt O. (1992). En reise i tid: handelsstedet Forvik 200 år : 1792-1992. Forvik: Åsvang småbokforlag. ISBN 8290310177 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  6. ^ Heimen. Trondheim: Landslaget for lokalhistorie. 1941/45.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)