Åpne hovedmenyen

Bondelensmannen var i hele perioden fra 1500-tallet og frem til midt på 1800-tallet det laveste trinnet i lokalforvaltningen i Norge. Fra først av var han fogdens private tjener og representant i de enkelte bygdene. En av bygdas «beste bønder» ble vanligvis utpekt som lensmann. Det private forholdet til fogden ble etter hvert avløst av en mer formell tilknytning til statsapparatet. Det tok lang tid før lensmannen fikk noen form for fast lønn for virksomheten sin. Men det var vanlig at han fikk del i bøtene som ble utskrevet uten at det var noe system i denne avlønningsmåten. Utover på 1600-tallet fikk lensmannen visse særretter. Det viktigste av disse privilegiene var skattefrihet for den gården lensmannen bodde på. I enkelte distrikter ble lensmannen fritatt for skyssplikt, og noen steder ble han også fritatt forå betale tiende. Lensmannen ble også sammen med en av sønnene sine fritatt for militærtjeneste. Utover på 1700-tallet ble det vanlig at lensmannen kunne kreve inn en avgift som godtgjørelse for vervet sitt, lensmanntollen. Denne tollen ble utliknet på bøndene i bygden.

Fra først av var funksjonene til lensmannen hovedsakelig knyttet til rettsvesenet. Lensmannen innkalte til rettsmøter. Tok opp bevis, kunne sammenkalle ting og oppnevne lagretten, fange forbrytere og oppklare alle viktige saker i distriktet.

Ved siden av å være rettsbetjent hjalp lensmannen fogden med innkreving av skatter. Lensmannen representerte politimyndigheten på stedet og måtte holde arrestlokale. Han deltok i skifteforretninger og holdt auksjoner på vegne av sorenskriveren, holdt utpantinger og andre utleggsforretnlinger