Blodørn

Blodørn er et rituale omtalt i sagaer fra 1100-1300-tallet, der det fortelles at man i vikingetiden drepte fiender ved «å riste blodørn», slik at offerets rygg ble skåret løs fra ryggsøylen, og lungene trukket ut og brettet til side likesom ørnevinger. Denne henrettelsesmetoden ble ansett som vanærende.

Detalj fra runesteinen Stora Hammars 1 på Gotland med en mann liggende på magen, mens en annen mann bearbeider ryggen hans.

Det er usikkert om det finnes historisk belegg for ritualet. Det kan bero på en senere misforståelse av et skaldevers om å gi ørnene føde, ettersom man den gangen oppfattet ørnen som en åtselfugl som gikk løs på de døde som lå tilbake på slagmarken.

Verselinjen som ga opphav til begrepet

Skálholt på Island. Ved Apavatn i samme området vokste Sigvat Tordsson opp. Juni 2003.

Verselinjen er diktet av Sigvat Tordsson som en del af Knútsdrápa til ære for Knud den store. Det er forfattet på den kryptiske, nærmest rebusaktige måten som var så høyt verdsatt blant vikingene. Slik var den aktuelle verselinjen på norrønt:

Ok Ellu bak, at lét hinn’s sat, Ívarr, ara, Iorvík, skorit.

Oversatt ord for ord til moderne norsk blir det:

Og Ællas rygg, på hvilken den som satt, Ivar, med ørn, York, skåret.

En moderne oversettelse gjengis de fleste steder slik:

Og Ivar, som befant seg («satt») i York, skar en ørn på Ællas rygg.

Men tar man hensyn til verselinjens grammatikalske oppbygning, blir korrekt oversettelse til moderne norsk slik:

Ivar fikk Ællas rygg skåret (merket, klort) av en ørn, mens han var i York.

Den angelsaksiske krønike beretter at kong Ælla 2. av Northumbria falt ved York i 867. Sigvats vers reduserer den falne kongen ytterligere - han ble liggende på slagmarken, bare et åtsel til fortæring for åtselfugler – som man den gang tok ørnen for å være. Men skalden sier ingenting om at Ivar Beinlause skar i kong Ællas rygg eller overhodet foretok seg noe med den døde, mens det i Tætten om Ragnars sønner (Þáttr af Ragnars sonum) står: «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.»

Motstridende kildeopplysninger

I forvansket oversettelse ga verselinjen likevel opphav til en tro på et rituale som gjengis flere steder. Som offer for blodørn-ritualet regnes to av 800-tallets historiske skikkelser, nemlig kong Ælla 2. av Northumbria (omtalt av Saxo i Gesta Danorum, i Ragnar Lodbroks saga og i Þáttr af Ragnars sonum) og Harald Hårfagres sønn Halvdan Hålegg (i Harald Hårfagres saga og i Orkneyinga saga). Allerede i 1645 påpekte Stephanus Johannes Stephanius i Notæ uberiores in Historiam Danicam Saxonis Grammatici, at ritualet ble beskrevet helt ulikt i de forskjellige kildene. Saxo og forfatteren av Lodbroks saga skriver at der risses et bilde av en ørn på Ællas rygg. Saxo forteller videre at det ble helt salt i såret – motsatt Lodbroks saga, der bildets konturer trekkes opp med blod fra offeret. Orkneyinga saga beskriver noe helt tredje, nemlig at ribbein og lunger rives ut, ment som et offer til Odin - mens Snorre beskriver hendelsen, men uten noen omtale av Odin. Þáttr af Ragnars sonum gir den mest utførlige og sensasjonelle beskrivelsen av ritualet, men er notorisk utroverdig som kilde.

Historien om blodørnens rituale hører trolig til den demoniseringen av den hedenske fortid som ble moderne i tidlig middelalder, slik som historien om Alboin som ble sagt å bruke sin svigerfars hodeskalle som drikkebeger.