Åpne hovedmenyen
Kong Alboin, tresnitt fra Nürnbergkrøniken, 1493
Den langobardiske jernkrone

Alboin (født ca. 530, død 28. juni 572 i Berona) var konge over langobardene fra ca. 560 til sin død i 572.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Alboin var sønn av Audoin som regjerte over langobardene fra 546 til ca. 560-565.

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1]

NavnRediger

Alboin er et germansk navn som betyr «alvenes venn». De angelsaksiske navn Ælfwine (likeledes «alcenes venn») og Eadwine («rikdoms venn») er muligvis dannet på grunnlag av den langobardiske konge Alboin, og de angelsaksiske konger fra 600-tallet som hadde disse navn var sannsynligvis oppkalt etter langobardiske konger som på dette tidspunkt hadde fått en nær mytologisk status.

Langobardenes kongeRediger

Under Alboins ledelse avsluttet langobardene sin migrasjon fra Nord-Tyskland (eller muligens helt fra Skandinavia) ved å slå seg ned i den nordlige delen av Italia som Alboin erobret mellom 569 og 572. Invasjonen av den pannoniske slette i Italia ble av varig karakter og markerte begynnelsen på langobardenes herredømme i området.

Etter å ha samlet en koalisjon av flere folkeslag krysset Alboin de juliske Alpene i 568, inn i et nesten forsvarsløst Italia. Han tok raskt kontroll over det meste av Venetia og Liguria. I 569 tok han kontrollen i Nord-Italia største by, Milano, uten å møte motstand. I Pavia møtte han imidlertid sterk motstand og byen ble tatt etter en beleiring som varte i tre år.

Alboin ble myrdet den 28. juni 572 i et statskupp igangsatt av bysantinerne. Det ble organisert av kongens fosterbror, Helmichis, med støtte fra Alboins kone Rosamund som var datter av gepidenes konge Kunimund som Alboin hadde drept noen år tidligere. Kuppet mislyktes da et flertall av langobardene valgte Cleph som Alboins etterfølger og tvang Helmichis og Rosamund til å flykte til Ravenna hvor de fikk beskyttelse av den bysantinske keiser.

Alboins død fratok langobardene den eneste lederen som kunne ha holdt den ferske germanske enheten sammen. Han var den siste i rekken av heltekonger som hadde ført langobardene gjennom sine vandringer fra munningen av Elben til Italia.

I flere århundrer etter hans død ble Alboins heltemot og suksess i kamp feiret i Sachsen og i bayerske episke dikt.

ReferanserRediger

  1. ^ Germania, kap 40

Eksterne lenkerRediger