Åpne hovedmenyen
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Audoin (Alduin), d. ca. 565, var konge over langobardene fra 546 til ca. 565. Han hadde fungert som regent i langobardenes kongerike under den forrige kongen Waltari som var et lite barn da hans far Wacho døde. Barnekongen Waltari døde i 546 etter bare sju år som regent, muligens ble han myrdet av Audoin for at denne kunne overta som konge selv. Med den unge og barnløse Waltaris død opphørte herredømmet til det letingiske dynasti som hadde styrt langobardene i sju generasjoner. Audoin var fra Gausi-slekten.

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Langobardenes historie er fortalt i de to skriftene Origo gentis Langobardum fra ca. 650 og Historia Langobardum skrevet av Paulus Diaconus rundt 790.

Audoin var gift med Rodelinda, datter av Hermanfrid, konge over thüringene, og Amalaberga, en ostrogotisk (østgotisk) prinsesse som var oppvokst i Bysants. De hadde sønnen Alboin som senere ble konge.

Audoin førte sitt folk over elva Donau til regionen Pannonia og kom der i konflikt med den annen germansk folkestamme, gepidene. I et slag mellom de to stammene ble Turismod, sønn av gepidenes kong Turisind, drept av Audoins sønn Alboin.[2]

Langobardene allierte seg med den østromerske keiser Justinian I den store og deltok i kampen mot østgoterne i Italia under ledelse av den østromerske general Narses. Audoin døde under kamper ved Vesuv i 563 eller i 565.

ReferanserRediger

  1. ^ Germania, kap 40
  2. ^ Langobardenes historie, første bok, kap. 23

Eksterne lenkerRediger