Bladud
Bladud eller Blaiddyd[1] var en mytisk konge av britene, og det finnes ingen historiske bevis for hans mulige eksistens. Han er først nevnt i Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie), skrevet omkring 1136, og der beskrives han som en sønn av Rud Hud Hudibras, og som den tiende herskeren i linje fra den første kongen, Brutus trojaneren. Denne oppfatningen kan ha blitt basert på et feiltolket minnebilde i walisisk genealogi. Den walisiske formen av navnet er Blaiddyd i manuskriptet til Brut Tysilio (den walisiske oversettelsen av Geoffreys Historia).[2] I teksten skal han etter sigende ha grunnlagt byen Bath i sørlige England.
Fortellingen om Bladud ble senere videreutviklet av andre forfattere, som for eksempel John Hardyng og John Higgins, som arbeidet på 1500-tallet.[3] I sin endelige form ble Bladud sendt av sin far for å bli utdannet i de frie kunstarter i Athen. Etter at faren var død kom han tilbake sammen med fire filosofer og grunnla et universitet ved Stamford i Lincolnshire som blomstret inntil det ble undertrykt av erkebiskop Augustin av Canterbury på grunn av at de underviste i kjetteri. Formodentlig skal han ha hersket i tyve år fra 863 f.Kr. eller kanskje 500 f.Kr. og i denne tiden bygde han Kaerbadum eller Caervaddon (Bath), og opprettet de varme badene der ved hjelp av magi. Han dedikerte byen til gudinnen Athene eller Minerva, og til hennes ære tente han en ild som aldri sluknet og hvis flammer ble til steinballer da de sluknet hen og nye flammer sprang ut i deres sted: en videreutvikling av en redegjørelse av den romerske forfatteren Solinus på 300-tallet om bruk av lokalt kull på gudinnens tempelaltre.[4]
Det er sagt at han grunnla byen ettersom han ble smittet av spedalskhet da han var i Athen, og da han reiste hjem ble han satt i fengsel på grunn av sykdommen. Men han rømte og dro langt av sted for å skjule seg. Han fikk arbeid som svinerøkter ved Swainswick, rundt 3 km fra det som senere ble stedet Bath. Han la merke til at når grisene hans gikk inn i myrene i kaldt vær kom de tilbake dekket av varm, svart leire, og grisene likte varmen. Han oppdaget også at de grisene som badet i mudderet ikke hadde hudproblemer som de andre, og da han selv prøvde å bade i mudderet ble han kurert for spedalskheten. Han ble da igjen arving til sin fars rike, og grunnla Bath slik at andre skulle få den samme muligheten til å bli frisk som han hadde fått.
Fortellingen hevder at han også oppmuntret til åndemaning (nekromantikk), eller spådom ved de dødes ånder. Gjennom denne kunnskapen skal han ha bygget seg vinger og forsøkt fly til (eller fra) tempelet til Apollon i Trinovantum (London), også kalt Troja Nova (Nye Troja), men han ble drept enten da han traff en vegg eller da han falt ned og brakk nakken. Han skal etter sigende ha bli gravlagt i Troja Nova og ble etterfulgt av sin sønn, Leir.
John Wood den eldre, en arkitekt i Bath på 1700-tallet, skrev om Bladud og fremmet det fantasifulle forslaget at han burde bli identifisert med Abaris hyperboréeren, en lege som er kjent fra antikke greske kilder.[6]
Familietreet til slekten til Brutus rediger
- Se også: Mytiske konger av britene
Referanser rediger
- ^ Uttale: Som en mytologisk figur er det ingen endelig uttale, men i moderne engelsk er /ˈblædəd/: se Parr, Amanda (14. april 2008): «Pig Sculptures arrive in Bath», BBC News. I brytoniske språk i sin tid ville dd i «Blaiddyd» ha blitt talt som [ð], noe som har ført til at den del skribenter har kalt ham for «Bathulf, grunnlegger av Bath»: se Skeat, Walter W. (1912): English Dialects From the Eighth Century to the Present Day. Cambridge, England: Cambridge University Press. s. 50.
- ^ Jones, Mary: «Brut Tysilio» Arkivert 9. april 2012 hos Wayback Machine., Maryjones.us.
- ^ Borsay, Peter (2000): The image of Georgian Bath, 1700-2000: towns, heritage, and history. Oxford, England: Oxford University Press. ISBN 0-19-820265-2. s. 50.
- ^ Cunliffe, Barry W. (1984): Roman Bath Discovered. London: Routledge. ISBN 0710201966. ss. 14–15; 194.
- ^ Tindall, Laurence: «Roman Baths King Bladud 1982» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ MacKillop: Dictionary of Celtic Mythology, s. 43.
Litteratur rediger
- Geoffrey av Monmouth (1982): The History of the Kings of Britain, oversatt med innledning av Lewis Thorpe, Guild Publishing London, s. 80-81
- Caldecott, Moyra (2007): The Winged Man, en moderne fantasi om livet til Bladud.
- Clark, John (1994): «Bladud of Bath: The archaeology of a legend», Folklore vol. 105, ss. 39-50.
- Levis, Howard C. (1973): Bladud of Bath: the British King who tried to fly, West Country Editions: Bath .
- MacKillop, James (1998): Dictionary of Celtic Mythology. Oxford. ISBN 0-19-860967-1.
- Manco, Jean: «The mystery of Bladud», en del av Bath Past.