Wikipedia

Big Joe Turner

amerikansk bluessanger, låtskriver
(Omdirigert fra «Big Joe Turner (død 24. november 1985)»)

Big Joe Turner (egentlig Joseph Vernon Turner jr.; født 18. mai 1911 i Kansas City i Missouri, død 24. november 1985 i Inglewood i California)[12] var en amerikansk bluesmusiker. Han regnes som en av de fremste innen «blues-shouting»,[13] hvor bluessangeren opptrer uten forsterker sammen med et storband, og derfor må «rope» for å høres.[14]

Big Joe Turner
Big Joe
FødtJoseph Vernon Turner
18. mai 1911[1][2][3]Rediger på Wikidata
Kansas City[4][5]
Død24. nov. 1985[1][6][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
Inglewood
BeskjeftigelseLåtskriver, jazzmusiker, blues shouter, plateartist Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
Medlem avJoe Turner & his Blues Kings[7]
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1987)[8]
Kansas Music Hall of Fame (2005)[9]
Musikalsk karriere
PseudonymBig Joe Turner
SjangerJump-blues, blues[10]
InstrumentVokal, bass[11]
Aktive år1920–
PlateselskapAtlantic Records
IMDbIMDb
Big Joe Turner på Commons

Turner var legendarisk for sine opptredener på jam sessions, der han sang mot først det ene, så det andre instrumentet i timevis.[15] Han hadde også en stor karriere innen storband- og kammer-jazz, innen rhythm and blues – og innen rock and roll, der han hadde sin kanskje største suksess med «Shake, Rattle and Roll». Tilnavnet fikk han på grunn av størrelsen, han var nærmere 1,90 meter høy og veide ca. 140 kg.[16] Han var også kjent som The Boss of the Blues.[12]

Karriere

rediger

Turners karriere spenner over perioden fra midten av 1920-tallet fram til hans død seksti år seinere.[12] Han er kanskje mest kjent som rock-and-roll-pioner, og låtskriveren Doc Pomus har uttalt at uten Turner ville det aldri blitt noen rock'n'roll.[17]

Turners far blei drept i en ulykke da sønnen var bare fire år. Joseph vokste opp hos mora og mormora. Han sang i kirkekor og på gatehjørner, og – storvokst som han var – slapp han tidlig til på lokale nattklubber, både som bartender og sanger.[18] Her traff han etter hvert pianisten Pete Johnson, som han samarbeidde med i flere tiår. De blei oppdaga av talentjegeren John H. Hammond, og i 1938 inviterte han dem til å delta i en konsertserie han arrangerte i New York, «From Spirituals to Swing» i Carnegie Hall. Disse konsertene var viktige når det gjaldt å nå ut til et breiere publikum med jazz og blues, og dette regnes som vendepunktet i Turners karriere.[13][18]

Turner og Johnson spilte samme år inn si første plate, og «Roll 'Em Pete» (som er blitt omtalt som en av tidenes første rockeslagere[19]) blei en stor hit. Opp gjennom åra spilte Turner inn denne melodien ei rekke ganger. Platene kom nå på rekke og rad, og på skiftende plateselskap. På begynnelsen av 1940-tallet slo han seg ned i Los Angeles og blei en sentral figur i jazz- og blues-kretser der. I 1947 fikk han sin første radiohit med «My Gal's a Jockey».[18] Før 1951 var omme hadde Turner spilt inn over 50 singler.[20]

I 1950 flytta han tilbake til New York, der han en periode sang med Count Basies orkester. Det førte til at han i 1951 fikk kontrakt med brødrene Ahmet og Nesuhi Ertegün på deres nyetablerte Atlantic Records. Her spilte han inn blant annet slagere som «Chains of Love» (1950) og «Sweet Sixteen» (1952).[12][18][20] I 1954 fikk karrieren en topp med «Shake, Rattle and Roll», som blei skrevet spesielt for ham. Den slo godt an hos et ungt publikum og var starten på en ny og råere type populærmusikk.[12] En coverversjon med Bill Haley and His Comets blei enda mer populær. Generelt var det vanlig at populære rhythm-and-blues-sanger med svarte artister blei nyinnspilt med hvite artister for å nå et videre publikum. De «hvite utgavene» var gjerne mer «polert» både i tekst og rytme. Men disse innspillingene var også en inngangsport til originalmusikken.[21][22]

Utover 1950-tallet hadde Turner flere hitlåter innen rock, samt at han – igjen sammen med Pete Johnson – gav ut albumet Boss of the Blues, som er blitt betegna som et mesterverk.[13] Han turnerte en god del i Europa, og vendte så tilbake til å spille på nattklubber med et mer pop-prega repertoar. På 1970-tallet turnerte han en del med Count Basie igjen.[12] Han spilte fortsatt inn plater (ofte jazz) og opptrådte på festivaler og klubber med ulike besetninger.[20]

I 1983 ble Turner valgt inn i Blues Hall of Fame,[23] og i 1987 i Rock and Roll Hall of Fame.[24]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6zw32gq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13900606v, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 6104, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ besøkt 23. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.rockhall.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.ksmhof.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  11. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 462, Wikidata Q99181182 
  12. ^ a b c d e f Yves Laberges artikkel om Turner i Edward Komara og Peter Lee (red.): The Blues Encyclopedia, Routledge 2004, ISBN 9781135958329, side 1015.
  13. ^ a b c Bob L. Eagle og Eric S. LeBlanc: Blues – A Regional Experience, ABC-Clio 2013, ISBN 9780313344244, side 355–356.
  14. ^ Om blues shouting på nettstedet All About Blues Music; besøkt 6. januar 2016.
  15. ^ «Blues vocalists such as Joe Turner enjoyed immense popularity, and instrumental blues was played constantly at jam sessions. Most participating musicians knew the standard twelve-bar blues form and could adapt vitually any song to it. During a long jam session, a blues song might go on for hours with endless variations.» Bud Kliment: Count Basie (Melrose Square Black American series), Holloway House Publishing 1994, ISBN 9780870677762, side 94.
  16. ^ Frank W. Hoffmann og Howard Ferstler: Encyclopedia of recorded sound, bind 2, Routledge 2005, ISBN 9780415971218, side 1127.
  17. ^ «"Rock and roll would have never happened without him," opined legendary songwriter Doc Pomus.» Referert i omtale hos Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 6. januar 2016.
  18. ^ a b c d Henry Louis Gates og Evelyn Brooks Higginbotham: Harlem Renaissance Lives from the African American National Biography, Oxford University Press 2009, ISBN 9780195387957, side 492.
  19. ^ Barry Parker: Good Vibrations – The Physics of Music, JHU Press 2010, ISBN 9780801897078, side 112.
  20. ^ a b c Nick Tosches: Unsung Heroes Of Rock 'n' Roll – The Birth Of Rock In The Wild Years Before Elvis, Da Capo Press 2009, ISBN 9780786748372, side 22–29.
  21. ^ Richard Aquila: That Old-time Rock & Roll. A Chronicle of an Era, 1954–1963, University of Illinois Press 1989, ISBN 9780252069192, side 6–8
  22. ^ Der Turner i verset på «Shake, Rattle and Roll» synger «Get out of that bed / And wash your face and hands», heter det hos Haley «Get out of that kitchen / And rattle those pots and pans». Linja «Well you wear low dresses» er endra til «You wear those dresses». Se ellers Peter Tschmuck: Creativity and Innovation in the Music Industry, Springer Science & Business Media 2012, ISBN 9783642284304, side 117–118 og Sex and Society, bind 2, Marshall Cavendish 2010, ISBN 9780761479079, side 564.
  23. ^ Liste over innvalgte Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine. i Blues Hall of Fame; besøkt 6. januar 2016.
  24. ^ Omtale hos Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 6. januar 2016.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Big_Joe_Turner&oldid=22267240»