Bergensk dialekt (ofte kalt bergensk bymål eller bare bergensk) hører til de sørvestlandske dialektene. Dialekten i Bergen avviker av historiske grunner svært mye fra talemålet i omliggende områder, på bergensk gjerne omtalt som strilemål.

1500-tallet ble talemålet i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat-handelen. Hanseatene snakket nedertysk, men bergenserne lærte seg ikke tysk. I denne prosessen skjedde en språklig forenkling eller tilnærming til nedertysk. Det er sannsynlig at dette er opphavet til at bergensk bare har to grammatiske kjønn, slik som dansk og norsk riksmål: felleskjønn og intetkjønn.[1]

Et annet kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r. Opprinnelig ble det brukt rulle-r både i byen og i omlandet, men det er uvisst om skiftet fra rulle-r til skarre-r i Bergen skjedde før eller etter hansatiden. I nyere tid har skarre-r-en spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt, der det nå er vanlig at unge folk skarrer mens eldre folk ruller på r-en.

Formlære rediger

Denne delen beskriver det systemet som er vanligst blant bergensere, altså såkalt gatebergensk (vulgærspråk, vulgærmål o.l.) Det er vanlig å se på penbergensk som en variant av dette systemet.

Verb rediger

Svake verb rediger

Her opererer man med fem grupper:

  • kaste-gruppen: å kaste, eg kastar, eg kastet, eg har kastet.
  • dømme-gruppen: å dømme, eg dømmar, eg dømte, eg har dømt.
  • greie-gruppen: å greie, eg greiar, eg greide, eg har greid (for preteritum og perfektum høvesvis også -dde og -dd ved noen verb, som å spå).
  • telle-gruppen: å telle, eg tellar, eg talte, eg har talt (merk vokalendring i preteritum og perfektum).
  • nå-gruppen: å ha, eg har, eg hadde, eg har hatt (for perfektum fins både -dd og -tt).

Substantiv rediger

Et særtrekk ved bergensk er mangelen på hunkjønn. Alle substantiver som på andre dialekter ofte regnes som hunkjønn bøyes på samme måte som hankjønnsord. Eksempler:

  • jenta blir til jenten
  • avisa blir til avisen

Varianter rediger

Det er vanlig å dele de bergenske dialektene inn i fire undergrupper (sosiolekter):

  • Penbergensk
  • Moderat penbergensk
  • Moderat gatebergensk
  • Gatebergensk

Grensene mellom disse er noe uklare. Hovedtrekkene som alle undergruppene har felles, er:

  • To tonem, mens dialektene rundt Bergen bare har ett.
  • Bergensk er e-mål, mens dialektene rundt alle er a-mål (bergensk: å stupe, å grave, å hente ↔ dialektene rundt: å stupa, å grava, å henta).
  • Grammatikalsk hankjønn og grammatikalsk hunkjønn er slått sammen til felleskjønn med lik artikkel (en gutt, en jente ↔ en gutt, ei jente) og lik bøyning (gutten, jenten, guttar, jentar, guttene, jentene ↔ gutten, jenta, gutter, jenter, guttene, jentene).

I bergensk kan man finne mange eksempler på at dialekten opprinnelig lignet mer på det man finner ellers på Vestlandet. Mens eiendomspronomen i normert bokmål har den samme formen av 2. og 3. person flertall (deres), skiller bergensk – som normert nynorsk – mellom 2. person flertall (dokkas, nynorsk: dykkar/dokkar) og 3. person flertall (dies, nynorsk: deira).

Selv om bergensk talemål til dels er likere nynorsk enn bokmål, har bergensk – både den «penbergenske» varianten og «gatebergensk» – store innslag av lavtyske forstavelser, endelser og lånord, som for eksempel an-, be-, ge-, -het og -else, og ord som bedotten og gehalt.

Penbergensk rediger

Det som karakteriserer denne undergruppen er hovedsakelig de bokmålsnære substantiv- og verbbøyingene, samt pronomen og adverb:

  • Personlige pronomen: jei, mei, dei, hun, henne, han, ham, dere, de, dem
  • Eiendomspronomen: hans, hennes, vår, deres, deres
  • Spørrepronomen: vem, va, vilke(n/t)
  • Andre pronomen: noæ(n), sei, såmm, sell
  • Adverb: ikke, da, nå, vor, vordan, når

Eksempel på penbergensk uttale: Jei vet ikke når hun kommar.

Gatebergensk rediger

Substantiv- og verbbøyninger, pronomen og adverb ligger nærmere nynorsk, men har visse særegne bergenske trekk som vist nedenfor. Det kan også være tendens til å «sluke» konsonanter både inni og på slutten av ord, særlig -r i nåtid av verb og i flertal av substantiv.

  • Personlige pronomen: e(g), meg, deg, hon, hon, dokker/-ar
  • Eiendomspronomen: hannes/-as (hans), honnes/-as, våres/-as (vår), dokkes/-as, dies/-as
  • Spørrepronomen: kem; ka; ka, ka slags, kasla, kalla, kass; kordan, kossen; korti (hvortid)
  • Andre pronomen: nokke(n), seg, så, sjøl(l)
  • Adverb: ikkje (isje), då, no, kor/korhen/hen, kordan, ko(r)ti'

Eksempel på gatebergensk uttale: «E' vet'sje ko'ti' hon komma'.», eventuelt «Eg vet ikkje korti' hon kommar.».

Kuriosa rediger

Det har blitt hevdet at bergensdialekten tidlig på 1900-tallet ble ansett som et beroligende språk for barn. Å ansette en bergensk barnepike skal før andre verdenskrig ha vært populært blant overklassen i Kristiania.[2] Én forklaring er at det ble ansett for dannet å ha en svak skarring[2]; en annen forklaring er at Kristiania-foreldrene anså at deres barn oppførte seg mer sedat når barnepasseren snakket vest-norsk dialekt[trenger referanse]. Uansett skal mange barn i datidens Kristiania ha utviklet et talemål med skarre-r, uten å ha noen tilknytning til Vestlandet utover sin vestnorske barnepike.[trenger referanse] For øvrig har det også blitt hevdet at det hundre år tidligere, det vil si på begynnelsen av 1800-tallet, var populært i Kristiania å hente barnepiker fra Sørlandet, slik at barna kunne tilegne seg bløte konsonanter, men at resultatet i stedet ble at barna med de sørlandske barnepikene utviklet et talespråk med en svak skarring.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Agnete Nesse. Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen. Det Norske Videnskaps-Akademi (Novus Forlag), 2002
  2. ^ a b Faye, Axel (1998). Utvalgte slekter : "brustne illusjoner". B. 1. s. 274. 
  3. ^ Hoel, Oddmund Løkensgard (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865. Noregs forskingsråd. s. 42. ISBN 8212006956. 

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata