Beredent artilleri

Beredent artilleri (ridende artilleri) var lett, hurtigbevegende og hurtigskytende artilleri som gav ildstøtte til kavaleriet i armeene på 1700- og 1800-tallet. Det besto av lette kanoner og haubitser, trukket av lette men solide vogner, med mannskapet enten ridende på hestene eller på vognene. Så snart de var i posisjon var de trent til å stige av, prosse av og ta sikte, for deretter å fyre av hurtig sperreild mot fienden. De kunne deretter raskt prosse på, stige på igjen og flytte seg til en ny posisjon rett bak kavaleriet. Beredent artilleri var ikke bare hurtigere enn det mer konvensjonelle fotartilleriet; mannskapet var også bedre rustet og trent til nærkamp. Dette satte dem i stand til å operere mye nærmere frontlinjen, hvor fotartilleri ville stått i fare for å bli bekjempet.

En modell som forestiller det svenske Wendes ridende artilleri fra 1850-årene fra Armémuseum i Stockholm.

Beredent artilleri

Beredent artilleri var i realiteten en hybrid mellom kavaleri og artilleri, og ble først tatt i bruk av Fredrik den store på midten av 1700-tallet for å løse et taktisk problem som hadde eksistert siden Gustav II Adolfs tid over et århundre tidligere, nemlig hvordan man kunne gi kavaleriet den ildstøtten det behøvde for å håndtere konsentrerte infanteriformasjoner uten å ofre dets hurtighet, bevegelighet og kraft. Noen hærførere, inkludert Gustav Adolf, hadde forsøkt å plassere infanteriavdelinger blant kavaleriet, men dette saktnet rytterne til fotsoldatenes takt. Andre forsøkte nye kavaleritaktikker som halvvending, men også disse forsinket kavaleriet og viste seg å være overveiende ineffektive.

De beste løsningene innebar opprettelse av hybridavdelinger med infanteri til hest, især dragoner. Selv om de viste seg å være svært nyttige og allsidige tropper, måtte de fortsatt saktne eller stoppe (ihvertfall midlertidig) enten de skjøt til hest eller til fots, og de mistet dermed fortsatt sin viktigste fordel som kavaleri. Kong Fredrik visste at den største trusselen mot konsentrert infanteri var artilleri, og han erkjente at selv små, lette kanoner kunne ha en knusende effekt hvis de kom nær nok og avfyrte ofte nok. Men selv lett fotartilleri beveget seg i gangfart. Så løsningen var å gjøre hver artillerist til en deltidsrytter. Fredrik foretrakk haubitser til sine beredne artillerister, fordi de var lettere (og dermed mer lettbevegelige) og fordi de skjøt i høyere bane og derfor kunne treffe fiendtlige reservestyrker som skjulte seg bak høyder. Gjennom nådeløs eksersis og disiplin la han vekt på mobilitet og hurtighet i alle operasjonsfaser. Resultatet var at hans beredne artilleri snart ble en elitestyrke som ble kopiert og tilpasset av armeer i hele Europa, spesielt i Frankrike.

Den franske artilleristen, ingeniøren og generalen Jean Baptiste de Gribeauval, som hadde tjenestegjort i den militære misjonen i Preussen og kjempet mot Fredrik i syvårskrigen, gjorde mange tekniske forbedringer på de franske kanonene for å gjøre dem lettere, raskere og enklere å sikte inn. Disse forbedringene hadde også stor nytte for beredent artilleri. Senere, i Storbritannia, fant Henry Shrapnel opp en dødbringende ny type ammunisjon. Beredent artilleri var nå mer ødeleggende så vel som hurtigere og nøyaktigere. Under Napoleonskrigene ble beredent artilleri omfattende og virkningsfullt benyttet i alle større slag og kampanjer. I den mexicansk-amerikanske krig spilte det ridende artilleriet i den amerikanske hæren en avgjørende rolle i flere sentrale slag.

Like fullt, etterhvert som teknologien ble bedre og ildkraften til infanteriet og fotartilleriet vokste, ble avhengigheten av rytteri, og følgelig beredent artilleri, mindre viktig. Det fortsatte å bli brukt og forbedret inntil begynnelsen av 1900-tallet og deltok i kamphandlinger i og mellom begge verdenskrigene. Etter som rytteravdelingene begynte å forsvinne fra armeene, så gjorde også det ridende artilleriet, for å bli erstattet av stridsvogner og selvdrevne haubitser.

Beredent artilleri i Danmark-Norge

Det danske artillerivåpenet oppsto etter slutten på den skånske krigen i 1679 under betegnelsen Artillerikorpset, som deles i tre korps, Danske, Holsteinske og Norske Artillerikorps med hovedseter i København, Glückstadt og Akershus festning i Christiania. Artillerivåpenet forsømtes i fredstiden etter 1720, og det var først i 1760-tallet da det var innsett at beredskapsevnen måtte skjerpes i møte med militære trusler fra andre makter, besluttet å reformere korpsene materielt, personelt og organisasjonsmessig ved å adoptere nyheter innenfor artillerivåpenet fra utlandet. For de neste tiårene skulle det dansk-norske artilleriet gjennomgå en rekke administrative endringer med henblikk på å opprettholde beredskapsevnen med høy stridsverdi innenfor egne rikets kapasitet. Interessen for ridende artilleri fulgt til valget om å innføre permanente militærenheter med ridende artillerister etter prøyssisk forbilde, ikke minst etter Slaget ved Kvistrum bro i 1788. Der hadde den norske ekspedisjonshæren som var rykket inn i Båhuslen, engasjerte det svenske forsvaret hvor et ridende batteri på åtte 1-punds amusetter var tatt i bruk med hell.

Med kongelig resolusjon 11. desember 1789 ble det beredne artilleriet innført i artillerikorpset, med ét ridende kompani i hver av de tre korpsene i Danmark, Holstein og Norge. Hvert kompani vil ha 72 underoffiserer og menige for å betjene artilleriet, en stallfølge («staldeetat») på 9 underoffiserer, 3 beslagsmeder og 60 vervede kusker, og 144 utskrevne assistansekusker og hjelpere som reservestyrke. Det enkelte kompaniet vil ha 120 hester i statlig eie og 288 utskrevne hester som hentes inn i krigstid. De utskrevne vil utkalles bare en gang hver år for øvelse i fredstid. Da krigstrusselen ble sterkere i de etterfølgende årene samtidig som det vist seg at de administrative utgiftene ikke kunne dekkes, var en nyorganisering nødvendig i 1803. Det dansk-norske militæret reorganiseres inn i brigader, og det kongelige artillerikorpset ble delt inn i tre brigader. Den totale styrken for alle tre brigadene vil bestå av 3 ridende kompanier, 17 fotartilleri-kompanier, 1 fyrverkerkompani og 1 håndverkerkompani. Den norske artilleribrigaden vil dermed bestå av 10 artillerikompanier, delt inn i en ridende, fem stående fotartillerikompanier og fire mobiliseringskompanier til fots.

Siden 1789 hvilte hovedvekten av feltartilleriet på fotbatterier, hvor artilleristene måtte gå til fots i følge med feltskytsene trukket av hester, men de ridende batteriene var prioritert under fordelingen av de tilgjengelige ressurser når det gjelder mannskap, materiale og penger. I kontrast til de kontinentale hærene i sin samtid hadde artilleristene foretrukket mindre og lette stykker, ettersom man hadde til å begynne med 6 pds 20 kalibre lange kanoner av System 1762, for større mobilitet. De eldre og tyngre kanonene måtte erstattes med nyere 3 pds 20 kalibre lange kanoner som hadde en stykkvekt på bare 290 kg utenom affutasjen etter System 1766. Det vist seg under stridighetene at selv om disse 3 pds 20 kalibre kanonene var meget mobilt og enkelt å lade om, var disse for svak i møte med fiendtlige 6 pds kanoner og med for liten merkbar effekt på sine mål.

I den norske artilleribrigaden hadde det enkelte ridende artillerikompaniet åtte 3 pds 20 kalibre kanoner og to 10 pds lette haubitser, til sammen 10 skyts, samtidig av System 1766 som regulere forholdet mellom kaliber, vekt og dimensjoner på et metallstøpt skyts. I 1799 var feltkanonen for det norske ridende artilleriet av type 3 pds 20 kalibre, det betyr vekten på ammunisjonen i jern (kanonkule), lengden på kanonløpet etter antall kanonkuler - det som ikke kom fram, er stykkvekten etter antall kanonkuler, 190 kuler per kanon, og tykkelsen på løpet ved bakestykket, «gods» målt i brøkdelen av jernkulen er oppgitt til 5/6. Etter metersystemet er jernkulen på 3 pund 1,5 kg i vekten.

Under det danske felttoget i året 1813 da det såkalte Auxiliærkorpset under ledelse av general prins Frederik av Hessen var utkommandert til Napoleons armeene under krigen på det tyske landet, og deretter retirert tilbake til sydgrensen under forfølgelse av allierte styrker, hadde han bare fotbatterier og kjørende batterier hvor artilleristene satt på affutasjen under hestetrekk. Der under kampene ble ulempene med de svake 3 pds kanonene oppdaget, selv om to hannoveranske kanoner av engelsk modell ble erobret ved Sehested i desember 1813. De ridende batteriene vist seg å være for kostbart, og ideen om å la mannskapet sitter på affutasjen som var mye lettere enn de fiendtlige, hadde gode meritter. Under de norsk-svenske sammenstøtene i 1808 og 1814 var det det ridende kompaniet lite benyttet, ettersom kanonene fordeles til ulike enheter under den defensive strategien for hærledelsen. Men til gjengjeldelse var de norske artilleristene effektiv under kampene, ettersom disse under flere trefninger har kunne få merkbar effekt på de svenske troppene.

Ridende artilleri i Norge

Et ridende batteri under en defilering på festningsplassen, Oslo i 1840.

Etter krigens slutt i 1814 med innførelsen av den norsk-svenske unionen, var lite endret i den første tiden. Den kongelige norske artilleribrigade oppsto med hærordningen i 1818 med tre bataljoner, hver med to batterier for feltartilleriet som organiseres inn det første korpset, det andre korpset besto av festnings- og beleiringsartilleriet. Bare den 1. søndenfjeldske bataljonen hadde et ridende batteri og et kjørende batteri, alle andre hadde fotbatterier. Disse nevnte batteriene var 10. og 11. kompani, som fikk nye affutasjer og vognmateriell. Da artillerivåpenet moderniseres i senere tid, var kjørende batterier foretrukket fremfor de ridende.

En konstant fornyelse av artillerivåpenet gjennom 1800-tallet tok seg til etter hvert som det norske militæret styrkes og reformeres, ikke minst etter hærordningen i 1827 som la større vekt på feltartilleriet. Fem bataljoner ble dannet etter festningsartilleriet ble nesten lagt ned, hver med to batterier med åtte skyts i hver. Da var fotartilleriet blitt erstattet med de kjørende batteriene med unntak av 5. bataljon med base i Bergen og Kristiansand, og hele den andre bataljonen med hovedsete i Christiania besto av ridende batterier. Men et ridende batteri trengte tjue flere hester enn et kjørende batteri, og samtidige skyts var av system 1766, 3 pds 20 kalibre kanon som var i produksjon fra 1797 til 1813.

Under Treårskrigen da et holsteinsk opprør mot det danske kongedømmet fulgt til en dansk-tysk konflikt, var en norsk feltbrigade utkommandert til Skåne i 1848 med 1. og 2. batteri fra 1. bataljon. Dette som kalles «Skånetoget», var etterfulgt av et fredskorps i 1849-1850 da norsk-svenske styrker utplasseres som fredsovervåkende styrker langs demarkasjonslinjen i Nord-Slesvig. Ved dette tidspunktet hadde artillerikorpset gått over til nytt våpen, blant annet 6 pds M/1829 i stokklavett og 12 pds granatkanon M/1832.

Hærordningen fra 1827 vedvart fram til 1889, uten vesentlige endringer i organiseringen av de oppstilte enhetene delt inn i de ridende, de kjørende og til fots batterier. Men feltartilleriet reduseres etter hvert som nyere og mer moderne skyts som granatkanoner som avløste de korte haubitsene anskaffes, i 1875 var antall skyts kuttet ned fra 88 til 66 med bare én skytstype i batteriene. Med den nye hærordningen fra 1899 ble det ridende artilleriet som var mer kostbar enn det kjørende artilleriet, nedlagt. Deretter må artilleristene sitte på affutasjene og forstillingene som rommet ammunisjonen i batteriene som etter hvert ble satt opp med hurtigskytende feltkanoner inn i det neste århundret.

Litteratur

• Johs Aarsand; Materiellforvaltning i hæren - en historisk oversikt Hærens forsyningskommando 1999 ISBN 82-995310-0-4
• Egon Eriksen og Ole L. Frantzen; Dansk artilleri i Napoleonstiden Tøjhusmuseet 1988 ISBN 87-89022-02-5
• Mikael Lundstein; Artilleriregiment nr. 2 - Fra kastemaskiner til raketter Artilleriregiment 2002 ISBN 82-994652-2-2
• Kungliga artilleriet: Det ridande artilleriet (1987) redaktør: Jonas Hedberg ISBN 91-85266-39-6