Beleiringene av Kolberg

Beleiringene av Kolberg var tre beleiringer som Russland la mot Kolberg i provinsen Pommern i Preussen (nå Kołobrzeg) i 1759 til 1761 under sjuårskrigen. De to første beleiringene var begge mislykkede. De ble satt opp sent i 1769 og fra august til september 1760. Den siste beleiringen fra august til desember 1761 endte imidlertid med at de russiske styrkene klarte å ta byen. Under de to siste beleiringene fikk russerne støtte fra Sverige.

Beleiringen av Kolberg, malt av russisk maler A. Kotzebu

Preussen mistet da den siste store havnebyen ved Østersjøen, mens russerne klarte å opprette vinterkvarter i Pommern. Samtidig døde tsarina Elisabeth av Russland og etterkommeren, hennes nevø Peter III av Russland, var vennligere innstilt mot Preussen og sluttet fred og returnerte Kolberg og andre russiske okkupasjoner til Preussen.

Den første beleiringen ble avsluttet på grunn av dårlig vær,^{[trenger referanse]} mens den andre beleiringen ble avsluttet da prøysserne klarte å lure russerne til å tro at den prøyssiske styrken var på 20 000 mann mens den i virkeligheten var på under 4000.

Gottlieb Heinrich Totleben, som hadde kommandert de russiske styrkene i Pommeren, gjorde høgforræderi og fortalte Fredrik II av Preussen at russerne hadde planer om å beleire Kolberg på ny i 1761. Fredrik sendte derfor prins Friedrich Eugen av Württemberg fra den svenske fronten i Mecklenburg for å støtte byen.

Russerne startet beleiringen den 22. august under Pjotr Aleksandrovitsj Rumjantsev-Zadunaiskij. Han hadde i tillegg 23 russiske krigsskip og senere også seks svenske krigsskip til å bombardere byen fra sjøen. Da Rumjantsev gikk på store tap under et forsøk på å storme styrkene til Württemberg, valgte han isteden å kutte forsyningslinjene til byen.

Den 30. september fikk Kolberg forsterking fra flere tusen prøysserer kommandert av Dubislav Friedrich von Platen. Festningen hadde da nesten 20 000 prøysserer til å forsvare seg. Rumjantsev mistet marinestøtten den 9. oktober på grunn av dårlig vær, men flere soldater hadde ankommet samme måned. Da prøysserne var i ferd med å gå tom for forsyninger fikk Platen ordre om å dra til Berlin sent i oktober. I november brøt Württemberg gjennom de russiske linjene for å slå seg sammen med Platen og prøve å falle Rumjantsev i ryggen. Det klarte de ikke, og Platen marsjerte deretter mot Berlin som han fikk ordre om. Württemberg gjorde flere forsøk på å komme seg tilbake til festningen, men da han mislyktes i det siste forsøket den 12. desember, klarte russerne å erobre Kolberg.

Den 16. desember kapitulerte Kolberg og Rumjantsev kunne sette opp vinterkvarter i Pommern. Ved å dra ut beleiringen av Kolberg klarte Rumjantsev å holde styrken til Platen slik at han ikke kunne dra til Schlesien og støtte Fredrik, som var hardt presset. Da Platen omsider kunne dra var det for sent for Fredrik og han måtte trekke seg ut av Schleisen.

Ettervirkning

Like etter den siste beleiringen var over døde tsarina Elizabeth av Russland den 5. januar 1762. Elisabeth ble etterfulgt av sin nevø Peter III av Russland, som var en beundrer av Fredrik og delvis oppvokst i Berlin. Peter endte krigen med Preussen så snart han kom til makten med St. Petersburg-traktaten, og gav alle de russiske okkuperte områdene tilbake til Preussen, inkludert Kolberg. Uten russiske allierte ville ikke Østerrike fortsette krigen på egen hånd og signerte Hubertusburg-traktaten med Preussen.

Litteratur

• Buchholz, Werner, red. (2002). Pommern (tysk). Siedler. ISBN 3886807800. 
• Burk, Kurt (1995). Handbuch zur Geschichte der Festungen des historischen deutschen Ostens. Biblio. ISBN 3764824549. 
• Jaques, Tony, red. (2007). Dictionary of Battles and Sieges: A Guide to 8,500 Battles from Antiquity Through the Twenty-first Century, Volume II: F-O. Greenwood Publishing Group. ISBN 0313335389. 
• Stone, David R. (2006). A military history of Russland: from Ivan the Terrible to the war in Chechnya. Greenwood Publishing Group. ISBN 0275985024.