Beleiringen av Sevastopol

Beleiringen av Sevastopol fant sted fra september 1854 til september 1855 under Krimkrigen. De russiske styrkene i Sevastopol sto overfor de beleirende styrkende fra Det osmanske riket, Frankrike, Storbritannia, og fra 1855 også Kongedømmet Sardinia.

Beleiringen av Sevastopol
Konflikt: Krimkrigen
Den britiske marinebrigades artilleri ved Sevastopol, samtidig tegning av W. Simpson R.I.
Dato 1854–1855 Sted Sevastopol 44°37'12"N 33°31'12"Ø Resultat Alliert seier
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet	Allierte: Frankrike Det osmanske riket Storbritannia Kongedømmet Sardinia

Krimkrigen (1853–1856)
Bomarsund – Sinop – Alma – Sevastopol – Balaklava – Inkerman – Taganrog – Malakov – Kinburn – Parisfreden i 1856

Forløp

12. september 1854 gikk britiske og franske tropper i land i bukten utenfor Jevpatorija nord for Sevastopol på Krim. 9. oktober, etter at de hadde vunnet slaget ved Alma, begynte de å beleire Sevastopol, hovedhavnen til den russiske tsar Nikolai Is Svartehavsflåte. For å forhindre et alliert flåtestøttet angrep senket russerne sin egen svartehavsflåte i byens havn. Festningsanleggene var hovedsakelig rettet mot sjøsiden, dvs mot nord, og de allierte valgte å beleire Sevastopol fra syd. Byen ble dermed ikke fullstendig innesperret, og den tysk-baltiske ingeniøroffiseren og senere generalen Eduard Ivanovitsj Totleben lot hurtigst anlegge et system med skanser, batteristillinger og skyttergraver som gjorde det mulig å forsvare byen i nesten et helt år.

Den medisinske tilstanden for de allierte var katastrofalt dårlig og en mengde soldater døde av koleraepidemiem, blant annet den franske overbefalshaveren Saint-Arnaud, den britiske befalshaveren Lord Raglan og befalshaveren for den franske flåten Armand Joseph Bruat.

Fra oktober 1854 ble bombardert fra begge siders stillinger, og en ukjent mengde granater ble brukt. Russerne forsøkte å bryte beleiringen 25. oktober 1854 (Slaget ved Balaklava) og 5. november 1854 (Slaget ved Inkerman), men forgjeves.

9. april 1855 startet en særlig intensiv bombardering av byen. Den britiske sjefsingeniøren John Fox Burgoyne så sentrum av de russiske stillingene i Fort Malakov og konsentrerte den allierte ildgivningen dit. I mai 1855 sto det 35 000 briter og 75 000 franskmenn (innbefattet en reservearme på 30 000 mann i Istanbul) og 60 000 osmaner på Krim. På slutten av mai kom 14 000 italienere til.

Admiral Pavel Nakhimov ble skutt i hodet av en skarpskytter og døde den 30. juni 1855. Den allierte flåten behersket Svartehavet, og senket transportskip og beskjøt såvel militære som sivile mål langs kysten. 16. august forsøkte russerne å bryte beleiringen enda en gang (slaget ved Tsjernaja), også det forgjeves.

Kampen om Sevastopol festning nådde sitt høydepunkt og samtidig sin avslutning med stormingen av Fort Malakov, etter nesten et års beleiring. Etter at festningen ble erobret av franske styrker under kommando av generalene Patrice de Mac-Mahon og Pierre Bosquet 8. september 1855 måtte de russiske forsvarerne gi opp byen Sevastopol. Fordi man fra festningen hadde kontroll over Sevastopol havn sprengte de russiske troppene anleggene og trakk seg tilbake.

30. mars 1856 sluttet Russland fred med sine motstandere i Parisfreden av 1856.

Galleri

• 
  Beleiringen av Sevastopol, av Franz Roubaud
• 
  Beleiringen av Sevastopol
• 
  Kanonkuler i «Dødsskyggens dal» i mars 1855

  Foto: Roger Fenton
• 
  Kart over beleiringen
  Blått: franske linjer
  Rødt: engelske linjer
  Grønt: russiske linjer
• 
  Samtidig kart

Litteratur

• German Werth: Der Krimkrieg, Frankfurt/M 1989, ISBN 3-548-34949-8
• Alexander Rodger Battle Honours of the British Empire, 2003, ISBN 1-86126-637-5
• A. W. Kinglake, The Invasion of the Crimea (ni bind), London 1863–87. (ettertrykk Naval & Military Press, mai 2003. – ISBN 978-1843424970)
• Andrew D. Lambert "The Crimean War ", London Mancester University Press, ISBN 0-7190-3564-3