Beleiringen av Philippsburg
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Beleiringen av Philippsburg ble utført av franske styrker ved festningen i Philippsburg i Rhindalen under den polske arvefølgekrigen. Hertugen av Berwick ledet 100 000 mann mot østerrikske styrker. 60 000 av franskmennene ble benyttet til å erobre festningen i Philippsburg fra 1. juni 1734. En støttearmé på 35 000 mann under den aldrende Eugene av Savoie (sammen med kronprins Fredrik av Preussen) klarte ikke å stoppe beleiringen. Den 12. juni ble Berwick drept av en kanonkule da han inspiserte grøftene. Kommandoen over beleiringsstyrkene ble overtatt av marskalk d'Asfeld og Noailles. Festningen overga seg en måned senere og garnisonen trakk seg tilbake til festningen Mainz med æren i behold.
D'Asfeld ble forfremmet til marskalk av Frankrike for sin rolle i felttoget. Wuttgenau ble forfremmete til generalløytnant for det energiske forsvaret av festningen.
Bakgrunn
redigerDa August II døde den 1. februar 1733, gjorde både sønnen hans, August III og Stanislas I, som var svigersønnen til kong Ludvig XV av Frankrike, krav på tronen. Mens en stand-in tilsynelatende forlot Brest til sjøs, krysset Stanislas Tyskland med skjult identitet og nådde frem til Warszawa den 8. september. Den 12. september ble Stanislas valgt til konge av Polen av riksdagen.
Da han ble valgt invaderte Russland og Østerrike, som begge støttet August III, Polen. Den 22. september måtte Stanislas, som ikke hadde en skikkelig armé, søke tilflukt i Danzig (i dag Gdansk), for å vente på støtte fra Frankrike, som ham hadde blitt lovet. Den 5. oktober, ble August III utnevnt til konge, beskyttet av russiske styrker i Warszawa. Storbritannia, De forente Nederlanda, Sverige, Danmark og Republikken Venezia erkjente at det russisk-østerrikske angrepet mot Polen var årsak til krigen og lovet å holde seg nøytrale. Spania, som traktet etter Kongedømmet Napoli og Sardinia, som hertugen av Milano ønsket, tok Frankrikes side.
Hoffmennene til Ludvig XV (som prinsen av Conti og Eu, grevene av Clermont, Charolais og Belle-Isle, duc de Richelieu, men også Moritz av Sachsen, halvbror til August III og tidligere kjæreste til Anna Ivanovna, nå tsarina av Russland) støttet marskalk James FitzJames, hertugen av Berwick om å danne en armé for å invadere Rhinland for å ta Hertugdømmet Lothringen og distrahere Østerrike fra hendelsene i Polen.
Høsten 1733 krysset den franske arméen Rhinen og beleiret Kehl, nær Strasbourg. Selv om de erobret og okkuperte festningen, ble det meste av arméen trukket tilbake til vestbredden av Rhinen da vinteren begynte i desember. I løpet av vinteren startet den østerrikske feltmarskalken Eugene av Savoie å samle styrkene i riket i en leir nær Heilbronn for å møte franskmennene. Våren 1734 var disse styrkene fremdeles langt mindre enn de franske styrkene, som hadde nesten 70 000 mann i felten.
Freiherr Gottfried Ernst von Wuttgenau fikk kommando over festningen i Philippsburg i desember 1733. Festningen var i elendig forfatning, og vollgraven var enkelte steder nesten gjenfylt slik at det var lett å nå festningsvollene. Han fokuserte forberedelsene av forsvaret på flåmkontrollen til festningen, et viktig forsvarelement som gjorde at omringerne måtte arbeide i myrlendt terreng nedenfor festningen, mens ingeniør Gerhard Cornelius von Walrave, ledet reparasjonene og utbedringen av de østlige delene av festningen, hvor tidligere angrep var fokusert. Våren 1734 var disse forberedelsene nesten ferdig, selv om garnisonen hadde lite ammunisjon og få erfarne mannskaper til å betjene artilleriet. Forsvarerne bestod av en bataljon fra Walseggers, kompanier fra keiserregimentene i Württemberg, Max Hessen, Kettler, Müfflingen, Sachsen-Gotha, Wolfenbüttel, Walsegg og Bevern, det frankiske Höltzl-regimentet, og et kompanier fra det frankiske Bassewitz og Heller-regimenter .
Beleiringen
redigerSent i mai 1734, startet franskmennene å beleire festningen i Philippsburg. Totalt ble det satt ut 46 bataljoner med 14 på venstrebredden av Rhinen og resten på høyrebredden, noe som avskar av adgangen til festningen over land. Av soldatene på høyrebredden ble halvparten benyttet til beleiringen, mens resten fikk i oppgave å forsvare beleiringsleiren mot forsøk på å stoppe beleiringen. Den 26. mai begynte de å grave den ytre vollgraven rundt festningen med 12 000 mann.
Beleiringsarbeidet gikk fremover under Berwicks ledelse fram til 12. juni, da han ble truffet av et kanonskudd mens han undersøkte beleiringstiltakene i den fremre stillingen. Kommandoen over beleiringsarméen gikk da til d'Asfeld. Den 19. juni begynte Eugene, etter ordre fra keiseren, å flytte arméen sin som nå hadde over 70 000 mann, mot Philippsburg med mål om å stoppe beleiringen. Den 27. juni nådde arméen Bruchsal. D'Asfeld svarte med å bygge flere flytebroer over Rhinen, for å øke transporten av kavaleriet over elven, og satte noen av beleiringssoldatene inn mot trusselen fra Eugene. Den franske stillingen fikk det verre da kraftig regn den 5. juli gjorde at deler av stillingen deres ble satt under vann. På grunn av disse vanskligheter klarte ikke Eugene å utnytte denne situasjonen, og trakk arméen sin tilbake.
Den 17. juli hadde franskmennene kommet seg gjennom forsvarsverkene rundt festningen til den indre festningsvollen og truet hjertet av festningen. Etter å mislykkes i å få kontrakt med Eugene, gikk Wuttgenau og d'Asfeld med på å overgi seg tidlig den 18. juli.
Kilder
rediger- Annals of the Wars of the Eighteenth Century, Edward Cust
- Modern Europe from the Falt of Constantinople to the Establishment of the Det tyske riket, A.D. 1453-1871 : 1714-1796, Volume 4, Thomas Henry Dyer
- Feldzüge des Prinzen Eugen von Savoyen, østerriksk militærhistorie-arkiv (på tysk)
- Military History of Austria (tysk)
Litteratur
rediger- Sutton, John L (1980). The King's honor & the King's Cardinal: the Den polske arvefølgjekrigen. University Press of Kentucky. ISBN 9780813114170.