Bektråd, bekatråd eller bustleiv[1] var vanlig som tråd til håndsøm (håndsying) av støvler av lær eller tykt skinn. Når en lærsåle ble utslitt, var det skomakerarbeide å tilpasse og sy på ny såle.

Tråden var av lingarn, og bare svakt tvunnet. For å unngå at fibrene skilte lag og tråden fliset seg opp, ble den innsatt med bek, ved å trekke den fram og tilbake mot en klump oppvarmet bek. Overflaten ble glattet ut, og fibrene bundet sammen, samtidig som tråden ble mere motstandsdyktig mot fuktighet. Etter bekingen ble gjerne tråden innsatt med bivoks, for at den skulle gli lettere gjennom læret.[1]

Hullene tråden skulle gjennom ble stukket opp med syl. I stedet for å bruke synål, som gjorde tråden(e) tykkere, ble en bit grisebust tvinnet fast i hver sin trådende. Beksøm ble dobbeltsydd, ved at trådendene ble stukket inn fra overlærsiden og sålesiden samtidig, og trukket stramt til før neste hull ble brukt.[1]

Når bekatråden skulle legges flerdobbelt ble den tvinnet på en håndtein kalt «skomakersnelle», «bektrådsnurr» eller «beksnelle».[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Boe, Liv Hilde (1938-) (1989). Det gamle skomakeri. Oslo: Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo og Forbundsmuseet i Akershus. s. 159f. ISBN 8273570037.