Ballastvaktjournal er en oversikt over fartøyers ballastskyting ved ankomst til havnen, ført av havnevesenets ballastvakt.

Et fartøy må ha tyngdepunktet lavt for å unngå velt, spesielt var dette viktig for seilskuter med høy rigg og seil. De lastet derfor fast ballast som jord, sand, grus og stein i lasterommet.

Når varer skulle lastes, måtte fartøyet kvitte seg med ballasten. Som regel skjedde dette i sjøen ved såkalt ballastskyting. Ukontrollert dumping kunne føre til at havner og innløp ble for grunn. Derfor ble det etter hvert innført diverse reglement, lover og forordninger angående ballastskyting. Bestemmelsene fastslo at ballastplasser skulle anvises av havnemyndighetene, og havnefogden måtte på egen bekostning sette opp og vedlikeholde ballastmerkene. Ballastskyting kunne skje først etter melding til Havnekontoret. Havnefogden eller havnelosen skulle lede fartøyet til ballaststedet, og en ballastvakt ble sendt om bord for å føre tilsyn med skytingen. Steinballast som kunne ødelegge ankerbunnen, måtte legges på land. Annen ballast kunne også bli tatt i land og brukt som fyllmasse. Skippere som ikke fulgte reglementet, og havnefogder og loser som ikke anmeldte overtredelser, ble bøtelagt.

Ballastvaktjournaler gir informasjon om navn på ballastvakten, på fartøyets navn, anvist fortøyningsplass, dato for ankomst og avgang, og antall timer fartøyet lå ved kai. Ved overgangen fra seil til damp fikk ballasttrafikken etter hvert mindre betydning.

Ballast som ble losset over høyvannsnivået hadde gjerne ned seg frø og smådyr. Noen av disse har klart seg enkelte steder, og regnes som ballastplanter.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger