Åpne hovedmenyen

Avaldsnesfunnet er gjengs betegnelse på et usedvanlig rikt mannsgravfunn fra yngre romertid som ble funnet i 1835 ved Avaldsnes kirkeKarmøy, Rogaland.

Funnet ble gjort ved sletting av Flagghaugen, en stor gravhaug som lå like på nordsiden av kirken. Haugen var 43 m i diameter og omtrent fem meter høy. I haugen ble det funnet to sekundærgraver og en sentralgrav, og det er i denne siste selve Avaldsnesfunnet lå. Det er utvilsomt Norges rikeste grav fra romertiden. Det er også en av de rikeste i Europa nord for Alpene fra denne tiden, med en halsring på 590,3 gram rent gull, våpen, bandolærbeslag og diverse romerske kar av sølv og bronse.[1]

HistorieRediger

Utgravingen av haugen ble gjort i 1835. Den nye sognepresten Lyder Brun noterte at folketallet i sognet hadde økt lenge, og at pågangen til kirkegården var økende. Det begynte å bli dårlig plass til nye graver. Men terrenget rundt var grunnlendt og kupert, og dette var lenge før hjullasternes tid. Men ved siden av kirken lå Flagghaugen, og den inneholdt atskillige kubikkmeter løsmasse. Brun bestemte seg for å slette haugen og bruke massene til ny kirkegård. Han rådførte seg med biskopen i Bergen og fikk medhold. For biskopen var ikke bare en kirkens mann. Jacob Neumann var også en ivrig historiker og var en av stifterne av Bergens Museum. Han oppmuntret den unge presten til å forsøke seg som arkeolog.

Arbeidet begynte i november 1834, og det er ikke mye vi vet om selve utgravningen. Et brev fra Brun til Neumann forteller at det var funnet to sekundærgraver og en sentralgrav. Selve gravhaugen var bygd av jordmasser, den var sirkelrund i grunnplan og utstyrt med fotkjede, dvs. en ring av stein rundt omkretsen av haugen. Under den enorme kappen av jord og sand sto en ring av reiste steiner rundt en stor røys av rundkamp. Inne i røysa, i en stor kiste av tilhogde eikeplank, lå en mannsbegravelse. Graven er ubrent, så det har antakelig også vært spor av lær og tekstiler, men Brun nevner dessverre ikke noe om dette. Mannen var imidlertid utstyrt med fullt våpensett, og med et stort assortiment av romerske bronsekar, smykker og bandolærbeslag. De aller fleste gjenstandene har tydeligvis kommet fram på vårparten 1835, men rester av haugen må ha blitt liggende helt fram til 1840 da de siste gjenstandene ble funnet.

Pastor Brun hadde etter datidens lovverk privat eiendomsrett til funnet, men han deponerte gjenstandene ved Bergens Museum. Han skrev dessuten til Finansdepartementet og forhørte seg om Staten ville benytte seg av sin forkjøpsrett til funnet. Det endte med at Universitetet kjøpte den store halsringen av gull for 443 spesiedaler og 110 skilling – det tilsvarte en halv årslønn for en professor, og fire ganger statstilskuddet til Bergens Museum, med andre ord en vesentlig sum penger i den tid. Men så ville ikke det offentlige legge fler ressurser i funnet. Våpnene og bronsegjenstandene hadde Brun gitt til Bergens museum, likeså en stor gullring fra prestefruen. Brun solgte de øvrige seks gullringer og en draktnål av gull til en gullsmed i Christiania, så disse gjenstandene ble etter alt å dømme smeltet om.

Dermed er historien om Avaldsnesfunnet over – skulle man tro. Flagghaugen var rasert og jordmassene spredt ut over den nye kirkegården. Pastor Brun var med ett slag blitt en rik mann. Universitetets Oldsaksamling i Christiania og Bergens Museum hadde fått hver sin attraksjon. Men nyheten om funnet gikk ut over verden, og helt ned til Dresden. Der var kunstmaleren I.C. Dahl den vinteren, og han ble rasende. Dahl hadde bodd på Avaldsnes i 1811 og kjente godt Flagghaugen og de andre kulturminnene på Avaldsnes. I Dahls etterlatte papirer finnes notater han gjorde, tydeligvis rett etter at han hadde fått nyheten, og der han forsøker å lufte hva han følte. Det er ikke til å ta feil av:

Det der er andre helligt bør ogsaa i det mindste agtes, selv var det imod vor Anskuelse, bør man dog vogte sig for Egoisme. ... Der var en Tid hvor jeg efter min Anskuelse fandt det for en umulighed at et sandt moralsk religiøst Menneske, ville antaste eller lægge Haand paa Ting der gjennem Aarhundrer havde været betragtet med en hellig Ærefrøgt ... de værdigste Lævninger af navnkundige Mænd ere barbariskere behandlet i vor Christelige Tid end i Aar Tusind...

Ikke lenge etter var I.C. Dahl en av dem som tok initiativet til å stifte Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring (i dag kjent som Fortidsminneforeningen). En av de tingene som drev ham må ha vært Flagghaugens skjebne.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Norgeshistorie.no, Lisbeth Skogstrand, «Språket alle forstod: klær og utsmykking». Hentet 16. mar. 2017.

ReferanserRediger

  • Hernæs, Per (1997). Karmøys historie bd.I. Fra istid til 1050. Stavanger: Dreyer Bok. 
  • Slomann, Wencke (1964). En antikvarisk-historisk skisse omkring Avaldsnesfunnet. Viking 28. Oslo: Norsk Arkeologisk Selskap.