Arwad

Arwad (arabisk أرواد; bibelsk hebraisk אַ‏רְוָ‏ד, Arvad) – tidligere kalt Arado (gresk Άραδο), Arados (gresk Άραδος), Arvad, Arpad, Arphad og Antiokia i Pieria (gresk: Αντιόχεια της Πιερίας), eller Ruadøya – er den eneste bosatte øya i Syria og ligger i Middelhavet. Byen Arwad dekker hele øya. Den ligger 3 km fra Tartus (Tortosa i antikken) som er den nest største havnebyen i Syria. Den er i moderne tid hovedsakelig en fiskeby. Ifølge Syrias statistiske sentralbyrå hadde Arwad 4 403 innbyggerei 2004. Den er det administrative senter i Arwad nahiyah («underdistrikt») der den er den eneste bosetningen. Innbyggerene er hovedsakelig sunnimuslimer.

Arwad
Land		Syria
Areal		0,2 km²
Høyde o.h.		1,5 meter
Arwad 34°51′22″N 35°51′30″Ø
Arwad på Commons

Historie

Fragment fra en stele fra 300-tallet f.Kr. funneti Arwad. Musée du Louvre.

Antikken

Navnet Arvad er omtalt i Bibelen som stamfaren til arvadittene, et kanaanittisk folk.

Øya var bosatt tidlig på 1000-tallet f.Kr. av fønikere. Under fønikisk kontroll ble den et selvstendig kongedømme kalt Arvad eller Jazirat (sistnevnte betyr «øy»). Det fønikiske navnet på byen var trolig Aynook. På gresk ble den kalt Arados. Byen finnes også i oldtidskilder som Arpad og Arphad. Byen blir kalt Antiokia i Pieria av Antiokos I Soter.

Øya var en viktig base for handel inn Orontesdalen. 50 km nord for Tripolis var den en bar klippe med festningsverk og flere etasjer høye hus. Øya var omkring 800 meter lang og 500 meter bred, omgitt av en massiv mur og en kunstig havn i øst mot fastlandet. Øya ble tidlig utviklet til en handelsby, og det samme ble de fleste fønikiske byene på denne kysten. Den hadde en mektig flåte og skipene er nevnt på monument i Egypt og Assyria. Den synes å ha hatt et slags hegemoni over de nordlige fønikiske byene, fra munningen av Orontes ved nordgrensen til Libanon og sørover til omkring Sidon. Den hadde sitt eget lokale dynasti og mynter, og man kjenner navnet på noen av kongene.

Innbyggerne er nevnt i tidlige lister i 1. Mosebok (10,18) og Esekiels bok (27,8.11) der nevnes sjømenn og soldater i tjeneste for Tyr. De fikk makt over noen av nabobyene på fastlandet, som Marathos, ovenfor øya, og Simyra, som ligger noen kilometer mot sør.

Arwad i 1930

Satellittbilde av øya. NASA:

Thutmose III av Egypt tok øya på sitt nordfelttog (1472 f.Kr.), og den er omtalt vedrørende Rameses II's felttog tidlig på 1200-tallet f.Kr. Den er også nevnt i Amarnabrevene i forbund med amorittene i deres angrep på egyptiske områder i Syria (44 og 28, B.M. Tell el-Amarnabrevene). Omkring år 1200 eller senere ble den plyndret av fiender fra Lilleasia eller øyene omkring, likesom de fleste byene på kysten ble det (Paton: Syria and Palestine, 145).

Inskripsjoner fra de assyriske konger indikerer at øya var maritimt viktig. Tiglat-pileser I (ca 1020) skryter av at han seilte på skip fra Arvad. Ashurnasirpal II (ca 876 f.Kr.) la øya under seg, men den gjorde opprør og 200 mann fra Arvad ble nevnt blant de allierte til Hadadezer fra Aram Damaskus under slaget ved Qarqar, da hele Syria ser ut til å ha atått samlet mot Shalmaneser III (ca 854). På den tidwv var kongen av Arvad Mattan Baal. Den ble etter dette underlagt Tiglat-pileser III og Sennacherib. Ashurbanipal (ca 664) tvang kong Yakinlu til å underkaste seg og sende en av døtrene til å ble medlem av det kongelige harem (Rawlinson, Fønikia, 456-57).

Under perserene fikk Arvad tillatelse til å gå iforbund med Sidon og Tyr, med et felles råd i Tripolis (ibid, 484). Da Aleksander den store invaderte Syria i 332 f.Kr. ble Arvad underlagt uten kamp under kong Strato, som sendte flåten for å hjelpe Aleksander under angrepet på Tyr. Den synes å å ha fått støtte hos selevkidekongene av Syria, og gav asyl til politiske flyktninger.

Den er nevnt i et påbud fra Roma ca 138 f.Kr., i samband med andre byer og herskere i øst, for å vise velvilje for jødene. Dette var etter Roma var begynt å blande seg inn i Judea og Syria; det indikerer at Arvad forsatt var en viktig by.

Korstogstiden

På siste halvdel av 1200-tallet, i korstogstiden, ble øya Ruad brukt som et brohode for korsfarerene. Det var det siste stykke land som korsfarerne klarte å holde på i Det hellige land ds de kjempet en tapende kamp mot muslimene.

Korsfarerer hadde mistet kontroll over fastlandet i 1291 og kongedømmet Jerusalem var blitt flyttet til øya Kypros. Sent i 1300, i et forsøk på å koordinere militæroperasjoner med den mongolske leder Ghazan, oppstilte kypriotene en landbasert styrke på omkring 600 menn: 300 under Amalric av Lusignan, sønn av Hugo III av Kypros, og en lignwnde styrke fra tempelridderne og hospitalridderne. Mennene og og deres hester ble fraktet fra Kypros til Ruad, og fra der raidet de Tortosa mens de ventet på forsterkinger fra mongolene. Da mongolene ikke nådde frem, ble de fleste kristne styrkene tvunget tilbake til Kypros, men de lot en garnison ble tilbake på Ruad, bemannet av roterende grupper av forskjellige kypriotiske styrker. Pave Klemens V fikk formelt øya av tempelridderne, som i 1302 hadde en garnison med 120 riddere, 500 bueskyttere og 400 syriske hjelpere, under tempelridderen maréchal Barthélemy de Quincy.

I februar 1301 nådde mongolene frem med en styrke på 60 000, men kunne ikke gjøre stort annet enn plyndringstokt omkring i Syria. Den mongolske leder Kutluka stasjonerte 20 000 ryttere i Jordandalen for å verne Damaskus, der en mongolsk guvernør ble innsatt. Kort tid etter måtte de likevel trekke seg tilbake.

De egyptiske mamelukkene, som hadde systematisk tatt kontroll over Palestina og Syria, prøvde å ta Ruad i tillegg. En mamelukkflåte landsatte en styrke på øya og kjempet et slag mot tempelridderne før de la en lang beleiring omkring øya, som kulminerte med Ruads fall og korsfarerne som måtte overgiseg den 26. september 1302, etter løfter om fritt leide bort fra øya. Løftet blet ikke holdt: Alle bueskytterne og de syriske hjelperne ble drept, og tempelridderne sendte til fengsel i Kairo.

20. århundre

I 1915 besatte enheter fra den franske marine under sjøkaptein Albert Trabaud øya, som så ble brukt som fosyningsbase under Første verdenskrig især under hungersnøden i Libanon 1916-1918 som rammet mange av maronittene der. Journalisten Sinan Satık skrev i 2015 i av al-Araby under overskriften «»Aruad: syrisk øy i Middelhavets favn- fjernt fra krigen» at franskmennene i 1915 hadde gjort øya «Rouad» til sin base. Øya ble tilført store skader, mange «antikviteter» var blitt transportert til Europa. Satık skrev også franskmennene hadde gjort festningen midt på øya, der det befant seg et ajjubidisk tårn, «til fengsel for menn fra den patriotiske bevegelse». Senere ble festningen til museum. Etter den store syriske revolusjon i 1925 ble Faris al-Churi, en av grunnleggerne av Folkepartiet, og noen av hans medkjempende, arrestert og fengslet på Aruad, og satt i festningen i 76 dager. I 1938 hadde øya 4239 innbyggere.

Litteratur

• Malcolm Barber, Trial of the Templars
• Martin Bernal, Black Athena Writes Back (Durham: Duke University Press, 2001), 359.
• Lawrence I Conrad, ‘The Conquest of Arwād: A Source-critical study in the historiography of the early medieval Det nære austen’, in The Byzantian and early Islamic Near East: Papers of the First Workshop on Late Antiquity and Early Islam, edited by Averil Cameron and Lawrence I Conrad, Studies in late antiquity and early Islam, 1, vol. 1, Problems in the literary source material (Princeton: Darwin Press, 1992), 317-401.
• Alain Demurger, The Last Templar
• Hazlitt, The Classical Gazetteer, p. 53.
• Newman, Sharan (2006). Real History Behind the Templars. Berkley Publishing Group. ISBN 978-0-425-21533-3.
• Jean Richard, Les Croisades
• Sylvia Schein, «Gesta Dei per Mongolos"
• Dave Eggers, Zeitoun

Eksterne lenker

• L'île d'Arwad, forslag om å gjøre Arwad til verdensarv i 1999
• Hazlitt's Classical Gazetteer Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine. Arkivert 2011-05-14 hos Wayback Machine
• Bilder fra øya
• Google Earth-plassering
• Småøyer i Det nære østen