Aristobulos II
Aristobulos II (født ca. 100 f.Kr., død 49 f.Kr.) var yppersteprest og konge av Judea 66-63 f.Kr., og tilhørte det hasmoneiske dynasti, en av makkabeerne. Han var en yngre sønn av Alexander Jannaios og Salome Alexandra.
Familie rediger
Aristobulos var en yngre sønn av Alexander Jannaios, konge og yppersteprest, og Salome Alexandra. Etter Alexanders død i 76 f.Kr. etterfulgte hans enke som regent av Judea og innsatte sin eldre sønn Johannes Hyrkanos II som yppersteprest. Da Salome døde i 67 f.Kr. overtok Hyrkanos også kongedømmet, men Aristobulos var av den overbevisning at han burde overta kongsrollen da han var en bedre leder og kriger.[1]
Opprør rediger
Hyrkanos delte sin mors religiøse syn, og sympatiserte med fariseere. I kontrast til dette hadde Alexander Jannaios støttet saddukeerne. Forskjellen var at sistnevnte jødiske sekt hadde sine medlemmer hos presteskapet og de øverste klassene mens fariseere hadde mer folkelig støtte. Aristobulos ga også sin støtte til saddukeerne og gjorde opprør mot sin eldre bror. Hyrkanos gikk imot ham i spissen for sine tilhengere og leiesoldater. Brødrene møttes i et slag i nærheten av Jeriko. I løpet av slagets gang gikk mange av Hyrkanos' krigere over til motsatt side, hvilket sikret Aristobulos seieren.[1]
Hyrkanos søkte tilflukt i festningen Akra i Jerusalem, men erobringen av tempelet av Aristobulos tvang Hyrkanos til å overgi seg. En fred ble forhandlet hvor Hyrkanos sa fra seg tronen og posisjonen som yppersteprest, men beholdt inntektene fra sin tidligere posisjon.[2]
Enigheten varte ikke lenge da Hyrkanos fryktet at broren ville myrde ham. Han søkte tilflukt hos Aretas III, konge av nabateerne, et kongerike i området øst for Juda med byen Petra som hovedstad. Nabateerne marsjerte mot Jerusalem med en hær på hele 50 000[3] og beliret byen i flere måneder.
Romersk innblanding rediger
I løpet av den jødiske borgerkrigen hadde den romerske generalen Gnaeus Pompeius Magnus beseiret kongedømmene Pontos (nord i Anatolia) og Selevkideriket. Han sendte sin stedfortreder Marcus Scaurus for styre selevkidske Syria.
Ettersom begge hasmoneerne allerede var allierte med romerne, appellerte begge brødrene til Marcus Scaurus, hver med store gaver og løfter for ham på sin side. Scaurus, beveget av en gave på 400 talenter, besluttet å gi sin støtte til Aristobulos og beordret Aretas III om å trekke sine styrker ut av Judea. I løpet av tilbaketrekningen fulgte Aristobulos etter og påførte nabateerne etter sigende store tap.
Da Pompeius kom til Syria i 63 f.Kr. var det begynnelsen på at romerne ble en dominerende faktor i Judea. Begge brødrene sendte sine delegasjoner til Pompeius, foruten også en tredje fraksjon som ønsket å kvitte seg med hele det hasmoneiske dynastiet. Pompeius lot beslutningen drøye, men synes favoriserte Johannes Hyrkanos II framfor Aristobulos II. Antagelig bedømte han den eldre, svakere broren som en mer føyelig alliert av Romerriket.
Aristobulos mistet tålmodigheten med Pompeius' sendrektighet og forlot den romerske leiren i et utbrudd av raseri og dro til festningen i Alexandrion, tidvis referert til som Sartaba, som var reist av hasmoneerne[4] på et fjell mellom Skytopolis og Jerusalem. Pompeius fulgte etter, sammen med Marcus Antonius, leder for kavaleriet, og forlangte at han overga seg og festningen. Aristobulos kapitulerte, og dro direkte videre til Jerusalem for å forbedre videre motstand der. Da Pompeius kom etter sviktet motet og han møtte Pompeius i hans leir og lovte gull og overgivelse av Jerusalem. Pompeius tok den jødiske kongen til fange sammen med hans sønn og sendte Aulus Gabinius for å ta Jerusalem i sin besittelse.[1] Imidlertid var ikke byens innbyggere villige til å åpne sine porter for romerne. Romerne beleiret og erobret byen med makt, og gjorde store ødelegger på både byen og tempelet.
Johannes Hyrkanos II ble gjeninnsatt som yppersteprest, men fratatt nest all politisk makt. Aristobulos var på veg til Judea i 49 f.Kr., sendt av Julius Cæsar, da «han ble gitt gift av de fra Pompeius' parti».[5] Hans eldste sønn Alexander Maccabeus ble halshugd av den romerske kommandanten Metellus Scipio i Antiokia ved Orontes.[6] Hans andre sønn, Antigonos Mattathias ledet et opprør mot Roma i 40 f.Kr., men ble beseiret og drept i 37 f.Kr.
Referanser rediger
- ^ a b c «Aristobulus II.», 1906 Jewish Encyclopedia
- ^ Schürer, Emil (1886–1890): Geschichte des judischen Volks im Zeitalter Jesu Christi i. 291, note 2
- ^ Antallet på 50 000 soldater er antagelig en overdrivelse.
- ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), 13:417 (engelsk tekst)
- ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig»), 1 9:1 (184).
- ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig»), 1 9:2 (185).