Standkar
Standkar er en beholder som ble brukt til oppbevaring av råvarer eller halvfabrikata i apotek. Det kunne være beholdere til produksjon i stor skala på laboratoriet eller mindre til den enkelte pasient i resepturen. Standkar har vært laget av tre, keramikk, metall eller glass. Apotekene hadde et stort behov for standkar, hvert apotek trengte flere hundre. Synonymer: standflaske, standglass, standbeholder, apotekkrukke og apotekglass.
Offisinet eller publikumsrommet på de gamle apotekene, ble innredet for å virke tiltalende og tillitvekkende på de som kom inn der. Bakveggene hadde hyller fulle av krukker og flasker med latinske navn (standkar). De skulle gjerne imponere og vise at apoteket hadde et rikholdig lager. Før det ble vanlig med skriftlige resepter, kunne legen gå inn på apoteket og peke på de ingrediensene apotekeren skulle bruke i medisinen pasienten skulle ha. Offisinet utviklet seg til å bli apotekets ansikt utad. Både innredning og standkar skulle følge tidens mote, og lenger sør i Europa finner vi flotte apotek i barokk, rokokko, empire osv.
Fra 1960-årene gikk standkar ut av bruk. Vanlige apotek lager ikke lenger medisiner, men videreselger industrielt fremstilte preparater. Sykehusapotek produserer noe, for eksempel medisiner til barn, fordi ikke alle nødvendige medisiner er å få kjøpt i riktige doser. Beholderen fra grossisten brukes ved oppbevaring av råvarer på apoteket. Og nå er beholderen oftest av plast. Det er lett og uknuselig, men ikke helt tett og det kan inneholde stoffer som påvirker innholdet mer enn glass og porselen. Og de gamle standkarene er bare å se som vakre utstillingsobjekter på øverste hylle i apotekene.
Standkarenes historie rediger
Det har alltid vært viktig å bruke hensiktsmessige oppbevaringskar for medisiner. Britisk Museum har gamle egyptiske leirvaser med inskripsjoner som betegner navn på legemidler. De er vanskelige å tyde fordi egypterne til dels brukte magiske navn. Et eksempel er Malurt som ble kalt Gribbens hjerte. Galen var en gresk lege med praksis i Roma og han opplyser at standkarene ofte var signert med legemidlets navn, produsentens navn, angivelse av sykdommer det kunne brukes mot og bruksanvisning. Fra utgravningene i Pompei er det funnet salver i alabastkrukker, giftstoffer i tinnbøsser, urter i trekar, samt diverse glassbeholdere og små steintøytønner med forskjellige legemidler. Den spansk-arabiske lege Albukasem skrev i det 11.århundre at ’’Røtter, blader og blomster skal etter rensing og tørring oppbevares i trebeholdere, frø i skinnposer eller pergamentposer. Ekstrakter, gummier, opplaget konfekt og lignende substanser hører hjemme i trekar, glaserte leirkar, sølvkar eller slike av horn. De bløte midler holder seg best i metallbeholdere, likeså salver med innhold av eddik og bek. Alle fettarter og fete stoffer skal oppbevares i tinnkar, og pulver i leirkar som kan lukkes med voks eller kritt. Roobs (tyktflytende legemidler til innvortes bruk) og siruper skal fylles på nye steintøykrukker. Oljene må oppbevares i godt lukkede glasskar. For aromata skal gull-, sølv- eller innvendig forgylte bøsser eller slike som er av glass eller steintøy benyttes. Eddikbeholderne skal være overtrukket med voks eller bek. Viner må kun henstå på glassflasker.’’ Disse prinsippene ble fulgt i mange hundre år. Legemidlene ble lenge oppbevart i kar av tre, glass, glasert leire, metall som sølv eller tinn, horn, skinnposer eller pergamentposer. De fleste standkar ble laget uten lukkeanordninger, og ble overbundet med dyreblærer, lær, pergament, papir eller man brukte deksler av tre, tinn, kobber eller messing. Trebøssene skulle helst være av lind eller buksbom og hadde overfallende lokk av samme materiale. Kork ble ikke vanlig før det 17. århundre. Så kom porselen som var sterkere enn fajanse og vi fikk glassflasker av bedre kvalitet og med slepen glasspropp. De små standkarene ble brukt i resepturen, hvor medisiner etter resept til den enkelte pasient tilberedes. Av større standbeholdere til laboratoriebruk, er også metall blitt brukt opp til vår tid.
rediger
Fra middelalderen finnes standkar merket med alkymistiske tegn, men fra det 16. århundre var det blitt vanlig å skrive det latinske navnet på innholdet. Senere ble det bestemt at navnet skulle skrives slik det var skrevet i gjeldende farmakopé. En farmakopé er en offentlig autorisert bok som beskriver de legemidlene som er i vanlig bruk. Den angir også krav til kvalitet og metoder til undersøkelse av renhet osv. Måten de latinske navnene skulle skrives på, kunne endre seg med hver ny utgave av farmakopéen, så da måtte alle standkarene få nye navn! I Norge fikk vi den første farmakopéen i 1772 og nye utgaver i 1805, 1854, 1870, 1895, 1913, 1939 og 1965. Alderen på standkaret eller når det sist fikk endret navn, kan derfor ses av måten det latinske navnet er skrevet på. Før 1805 uttrykte navnet ofte legemidlets egenskaper og ikke innholdet som man la mere vekt på etter som de kjemiske kunnskapene økte. For eksempel endret Aqua laxativa (avføringsmiddel) navn til Infuseum Sennae compositum fordi det viktigste innholdet er senna-blader. Compositum betyr sammensatt og viser at det er flere innholdsstoffer. Det latinske navnet består gjerne av to ledd. Eksempler fra farmakopeen av 1939: Folium Digitalis (Blad av Revebjelle), Semen Lini (Linfrø), Radix Glycyrrhitzae (Lakrisrot), Unguentum Camphoratum (Kamfersalve), spiritus dilutus (fortynnet sprit) og Pulvis antasthmaticus (Astmapulver). Så lenge man brukte standkar av tre, var signeringen enkel, da kunne nye navn males på.
Materialer rediger
De eldste norske standkarene er gjerne av tre, det er et lett tilgjengelig og billig materiale. Trebøssene har overfallslokk. De eldste har ofte en konisk form, en etterkommer etter den eldste tydelige type apotekkrukke fra middelalderen: Albarello, de nyere er sylindriske. De er ofte overmalt flere ganger, så for å finne opprinnelsen, må ofte mange lag maling skrapes av. Man da kommer det kanskje frem vakre rød, gule, blå, grønne eller hvite farger og fine innskriftsbånd. Men beholdere av tre kan ikke brukes til alt, og legemidler holder seg gjerne bedre i glass eller keramikk, som senere ble erstattet av porselen. Her var det også mulig å overmale nye navn, og for å få pene bokstaver, ble det brukt egne trykkerisett.
Den europeiske keramiske industri hadde en sterk utvikling i perioden 1500 – 1800, ikke minst på grunn av apotekenes behov for standkar.
Form og stil rediger
Nedenfor er de viktigste stilartene beskrevet. Tidsepokene stemmer ikke alltid med stilretningene i samfunnet ellers, det kan nok hende apotekenes standkar lå litt etter «siste mote».
Barokk ca 1650 – 1750 rediger
Det første apoteket i Norge ble etablert i Bergen i 1595. I år 1700 var det 11 apotek og i 1750 var det 16 apotek i Norge. Legemidlene ble for en stor del oppbevart direkte i treskuffer med de latinske navn malt i front på skuffene. Men apotekene hadde også trebøsser, glassflasker og fajansekar i barokkstil. Trebøssene er gjerne malt med kraftige farger og er dekorert med kartusj – en svungen og ofte svulstig innramming av det latinske navnet. Ekeløv- og bladkvistmotiver ble populære og brukt i lange tider. Glassene var gjerne firkantet, og fra Løveapoteket i Bergen, opprettet i 1705, har Norsk Farmasihistorisk Museum på Bygdøy en stor samling glass, noen med smal hals brukt til flytende innhold og noen bredhalsede til faste stoffer eller pulver. De er sannsynligvis kjøpt fra Tyskland. Norges første glassverk, Nøstetangen ble anlagt ved Hokksund i 1741. Den eldste fajanse-fabrikken i Danmark-Norge ble etablert i København 1722. Begge produserte standkar til apotek.
Rokokko ca 1750 – 1780 rediger
Slutten av 1700-tallet var en velstandsperiode og en oppbyggingsperiode for Danmark-Norge. Det ble anlagt flere fajanse-fabrikker og glassverk. Med rokokko kom det en lettere, mer elegant og usymmetrisk dekor. Herrebøe Fajance-fabrik ved Halden var i drift fra 1759 - 1772 og produserte vakre kar med koboltblå dekor med den karakteristiske rocaillen. Hvitt melkeglass ble fremstilt med tilsetning av ben eller knokkelmasse og fikk en fin glans med opalfarge i gjennomfallende lys. Senere ble det brukt sinkoksid, og da mangler opalglansen.
Nyklassisisme: Louis XVI, empire og senempire ca 1780 – 1850 rediger
Motivene på standkarene ble enklere og dekorasjonene var sammensatt av klassisistiske elementer. Trebøsser var fremdeles i bruk, men nå kom det hvite porselenet inn i apotekene for alvor. Det blir slutt på de røde forbokstavene, og fargene er mer avdempet. Oval ramme med sløyfe var populært, og dekorasjonene ble mer symmetriske igjen. Sirupskanner og trebøsser sto gjerne på en høy fot og sirupskannene var kulerunde på midten. Den senere perioden nyklassisisme kalles empire eller senempire. Da kom det spisshjerte eller skjoldformet ramme rundt det latinske navnet. Enkle ovale rammer brukes også. Fargene blir mørkere igjen, og mange trebøsser ble malt sorte. Interiørene ble mørkere også, men nå i fin kontrast til det hvite porselenet. Den Kongelige Porcelænsfabrik i København produserte standkar, men lokkene var fremdeles oftest av messing eller jernblikk. Porselenet fikk enkle eller ingen dekorasjoner, materiale og form utgjorde dekorasjonen. Kanner og krukker sto ofte fremdeles på en høy fot. Mange standkar ble levert uten latinske navn, apotekene malte det på selv eller brukte en etikett som kunne skiftes ut.
Historisme ca 1850 – 1890 rediger
Dette var nybarokkens og nygotikkens tid, men det ses ikke på standkarene. Man var mer opptatt av hygiene, og kaller det nye for laboratoriestil. Trebøsser lar seg ikke lett rengjøre og går ut av bruk. Det er lite dekorasjoner, bokstavene males rett på standkaret uten ramme eller man bruker etiketter med rand og avklippede hjørner. Krukkene er sylindriske. Glass får bedre kvalitet og er slepne med glasspropp. De lages i mange farger, og det pågår en diskusjon om hvilken farge som beskytter innholdet best mot lys. Det lages også helt sorte glass, men de viser seg upraktiske fordi man ikke kan se innholdet. Røde og brune glass gir også god beskyttelse, men det røde rubinglasset er kostbart, og brune glass blir dominerende.
Art nouveau ca 1890 - 1910 rediger
Som en reaksjon på historismen, oppsto en ny stil i 1890-årene inspirert av japansk kunst, samtidig som man fikk fornyet interesse av dyr og planter som dekorative elementer. Store krukker i kunstfajanse ble utstilt i apotek bare til pynt. Krukkene kunne igjen få en konisk form og riller ble brukt som dekorativt element. Men tidligere stilarter og former var også i bruk.
Art deco ca 1920 – 1930 rediger
Velstående apotek kjøpte standkar med spesialbestilt dekorasjon, og stilartene er ikke lenger så entydige. Ullevål apotek ble opprettet i 1923 og fikk standkar fra Den Kongelige Porcelænsfabrik i København med sin egen logo og bokstavene UA i koboltblått på lokket. Her har det dekorative vært viktigere enn det funksjonelle i valg av krukker. Apoteket Kronen var leverandør av medisiner til slottet i Oslo og bestilte sine standkar med kroner på.
Litteratur rediger
- Sverre N. (1952): Et studium av farmasiens historie. Eget forlag. Oslo.
- Haarmark Bodil (1995): Apotekerkrukker og officiner: fra barok til skønvirke. København. ISBN 87-7245-635-3
- Johannessen F. E. og Skeie J. (1995): Bitre piller og sterke dråper. Norske apotek gjennom 400 år 1595 – 1995. Oslo. ISBN 82-993584-1-8
- Martens S. (1931): Av apotekstandkarrenes Historie. Artikkel i Norges apotekerforenings tidsskrift Nr. 16-17. 1931.