Antonio Anastasio Rossi
Antonio Anastasio Rossi (født 18. juli 1864 i Milano, død 29. mars 1948 i Pompeii) var en italiensk katolsk erkebiskop og patriark.
| Antonio Anastasio Rossi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juli 1864[1] Milano | ||
| Død | 29. mars 1948 (83 år) Pompei | ||
| Beskjeftigelse | Romersk-katolsk prest (1887–), katolsk biskop (1910–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1948) Kongedømmet Italia (1864–1946) | ||
Liv og virke rediger
Prest rediger
Han ble ordinert til prest den 25. mars 1887. I 1888 tok han grad i filosofi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han underviste ved presteseminaret i Pavia, og publiserte flere studier innen kanonisk rett og ble kjent også i utlandet. Han var en pionér innen journalistikken og i den katolske sosiale bevegelse; og viste at kirkens tilstedeværelse på det sosiale felt var relevant.
Erkebiskop av Udine rediger
Han ble utnevnt til metropolitanerkebiskop av Udine 8. januar 1910. Mottakelsen ble entusiastisk fordi han var kjent for å bety meget for katolsk foreningsliv. Den 3. april 1910 fulgte hans bispevielse, ved biskop Francesco Ciceri av Pavia som ble assistert av medkonsekrantene biskopene Giovanni Cazzani av Cesena og Luigi Pellizzo av Padova.
I hans embedstid som erkebiskop begynte utviklingen av journalistikk og den katolske sosiale bevegelse i Friuli. Han var også en av de viktigste talsmenn for tilnærmingen mellom stat og kirke, så meget at at han offentlig erklærte under Settimana Sociale, avholdt i Milano fra 30. november til 6. desember 1913, at internaliseringen av garantiloven var tilstrekkelig for å løse det romerske spørsmål, noe som allerede var blitt foreslått av den liberale Stefano Jacini.[2]
Etter det katastrofale italienske tilbakeslaget ved Caporetto (1917) under første verdenskrig bestemte han seg for å forlate sin bispeby Udine og søke tilflukt godt bak de italienske linjer. Denne avgjørelsen ble hardt kritisert, og stod i kontrast til at biskopen av Concordia, msgr. Francesco Isola, var forblitt værende på sin post for å gi støtte til befolkningen. Også sogneprestene i Rossis eget bispedømme hadde gjort det samme, de forble i områdene som ble invadert av østerrikerne.[3]
Erkebiskopen møtte etterhvert mer harme fra presteskapets side, og grunnene ble etterhvert mange. De følte seg ikke noen sterk communio med erkebiskop Rossi: harme over hans autoritære og imperative ledelsesstil; forvirring og klager over hans omorganiseringer innen erkebispedømmet som, selv om gjennomføringen var i overensstemmelse med kanonisk lov, hadde kollidert med atavistiske privilegier og hadde ført til økonomiske problemer for sogneprestene. Videre manifesterte de fleste i presteskaper fremmedhet for og avstand til Rossis politiske holdninger. De mente at han var for lydhør overfor det fascistiske regime, og dette til tross for at fascistiske squadristi i 1921 hadde angrepet både det biskopelige palass og bispepalasset og trykkeriet som holdt til der.
Man så også som inkonsekvent at han i anledning valget i 1924 hadde pålagt suspensjon a divinis for prester som brøt med en nøytral holdning, men tiet om de fysiske og moralske angrep som presteskapet ble utsatt for. I 1925 tilkjennegav erkebiskop Rossi offentlig anerkjennelse for at Mussolini hadde gjenopprettet orden i samfunnet, til tross for at han også hadde begrenset offentlige friheter. Selv om bispedømmets eukaristiske kongress i begynnelsen av september 1923 var blitt ønsket velkommen og fått stor folkelig deltakelse, foretok ikke Rossi kursjusteringer hva gjaldt sin styringsstil. Prestene reagerte på overdådighet og arroganse, og i et klima med stadig mer anspent utålmodighet ble derfor en stor gruppe prester, under ledelse av msgr. Protasio Gori, sendt til Den hellige stol en forespørsel om en undersøkelse av tilstanden til erkebispedømmet. Den 19. juli 1927 utnevnte Vatikanet biskop Andrea Giacinto Longhin av Treviso til apostolisk visitator.
Erkebiskop Rossi gjorde seg diskret fraværende for ikke å hindre etterforskningen. Generalvikar Luigi Quargnassi tok snart beslutning om å avsløre nyheten om at erkebiskopen egentlig ikke lenger skulle fortsette, viste seg å være uforsiktig. De fascistiske politiske myndigheter var motstandere av dette. Den 10. august ble fem prester arrestert, blant dem msgr. Gori, og holdt ansvarlige for avsettelsen av biskopen. De ble benådet etter noen måneder.
Longhins rapport, som ble lagt fram i Vatikanet samme høst, fremhevet erkebiskop Rossis fortjenester, men også hans «forhastede og voldsomme temperament» og skrev at «i flere år har det store flertall av presteskapet i Udine ikke lenger stolt på erkebiskopen». Den 18. desember 1927 forlot Rossi offisielt bispedømmet Udine.
Titulærtpatriark av Konstantinopel, og prelat av Pompeii rediger
Da han den 19. desember 1927 offisielt fratrådte Udine, ble han forfremmet til latinsk patriark av Konstantinopel. Dette var en ren titulær utnevnelse, fordi det ikke var knyttet til noen ledelse.
Han ble imidlertid også utnevnt til prelat nullius av Pompeii (Pontificio Santuario della Beata Vergine del Santo Rosario di Pompei)), et embete han hadde resten av livet. I Pompeii la han all sin energi i å fortsette Bartolo Longos arbeid. Han utvidet og moderniserte de fleste av de eksisterende strukturene ved å legge til nye, og han sto også overfor problemet med å utvide basilikaen som var av utilstrekkelige dimensjoner til å ivareta den tilstrømningen av pilegrimer. Han fikk bygget to nye skip og anlagt en gravkrypt for Bartolo Longo, grevinne de Fusco og fader Alberto Radente. Han utvidet også kirkens sosiale hjelpeapparat overfor fattige og foreldreløse.[4] Han satte i gang prosessen mot en mulig kanonisering av Bartolo Longo og betrodde samtidig fader Barnabita Euphrasius M. Spreafico oppgaven å skrive grunnleggerens biografi, og reorganisere arkivet.
Han døde i en alder av 84 år den 29. mars 1948 i Pompeii og ble gravlagt i krypten til Rosenkransbasilikaen i Pompeii.
Han var den siste latinske titulærpatriark av Konstantinopel. Embedet ble stående vakant etter hans død, og det forble vakant. Det ble i 1964 definitivt avskaffet av pave Paul VI, samme år som han og patriark Athenagoras I møttes i Jerusalem.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Kardinal Agostino Gaetano Riboldi (1839–1902) *1877
- Biskop Francesco Ciceri (1848–1924) *1901
- Patriark Antonio Anastasio Rossi (1864–1948) *1910[5]
Referanser rediger
- ^ oppført som Rossi Antonio Anastasio, www.dizionariobiograficodeifriulani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Storia del Cristianesimo 1878-2005 - vol. I - I Cattolici e la questione sociale, Ed. San Paolo. Milano., s. 286 |SBN=IT\ICCU\PAR\0885238
- ^ Monica Zornetta: L'altra Caporetto: quei 630mila civili in fuga dal fronte orientale, Avvenire, 18. oktober 2017, lest 22. oktober 2017.
- ^ «Monsignor Antonio Anastasio Rossi e il suo ventennio a Pompei da arcivescovo: continuatore delle Opere di Bartolo Longo». Erreemme News (italiensk). 20. oktober 2018. Besøkt 9. februar 2019.
- ^ www.catholic-hierarchy.org eossa, lest 6. april 2022