Anordning

En annen betydning av begrep «anordning» betegner en elektronisk eller mekanisk innretning med en bestemt funksjon.

Anordning er rettsforskrifter som administrasjonen (forvaltningen) utsteder med hjemmel i en lov eller til nærmere gjennomførelse av en lov. I rettsvitenskapen i Norge henviser det til provisoriske anordninger eller kirkelige anordninger.

Historisk bruk

I betydningen forordning var anordning ett av ordene brukt om alminnelige lovbud som den danske kongen ga. «Forordning, under foreningen med Danmark fellesnavnet på alminnelig lovbud, rettet til samtlige undersåtter. De ble gjort tilgjengelige ved å trykkes i en offisiell utgave (jf. Forordninger og Aabne Breve, 1670–1813) og kunngjort, især ved kirken og på tinget».

Norge

Provisoriske anordninger

Utdypende artikkel: Provisorisk anordning

Provisoriske anordninger er midlertidige lover som regjeringen i medhold av Grunnlovens § 17 kan gi. Grunnlovens § 17. 1 lyder: «Kongen 2 kan give og ophæve Anordninger, der angaa Handel, Told, Næringsveie og Politi; dog maa de ikke stride mot Konstitutionen og de (saaledes som efterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79 bestemme) af Storthinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storthing».

Regjeringen kan gi provisoriske anordninger med lovs kraft når Stortinget ikke er samlet. Stortinget må så senere vurdere om vedtaket skal gjøres til permanent lov. En provisorisk anordning kan i prinsippet få en maksimal varighet på henimot to år fordi den gjelder til neste stortingssesjon trer sammen samme år eller oktober året etter (Grunnlovens § 68) og faller ikke bort føre senest når neste storting trer fra hverandre. Provisoriske anordninger hadde stor betydning i perioden 1814-1869, da Stortinget bare var samlet hvert tredje år, og i krigsårene 1940-1945.

Kirkelige anordninger

Kirkelige anordninger opphørte da Grunnloven ble endret 21. mai 2012. Tidligere hadde regjeringen i kirkelig statsråd rett til å gi kirkelige anordninger. Dette er en særskilt form for vedtak, som kan brukes både til å gi generelle regler og til å treffe vedtak i enkeltsaker. Hvordan gudstjeneste, dåp, bryllup og begravelse skulle foregå, kunne for eksempel reguleres gjennom kirkelige anordninger.

Tidligere bestemte Grunnlovens § 16: «Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer».

I dag lyder Grunnlovens § 16: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje». Grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt av Stortinget 21. mai 2012 og kunngjort ved kongelig resolusjon nr. 522 av 15 juni 2012..

I dag er det Kirkemøtet som gir kirkelige anordninger, men vedtaket kalles ikke lenger anordning. Kirkelovens § 24 sier om Kirkemøtet: (første ledd) «Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene 1 og 5 medlemmer valgt utenom bispedømmerådene. Kirkemøtet samles ordinært til møte en gang i året. Har et medlem forfall, skal varamedlem kalles inn». (Andre ledd) «Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet innen Den norske kirke. Som øverste representative organ i Den norske kirke fastsetter Kirkemøtet alle gudstjenstlige bøker i Kirken. 3 Kirkemøtet skal verne og fremme samisk kirkeliv og ivareta Den norske kirkes internasjonale og økumeniske oppgaver».

Litteratur

• Norsk riksmålsordbok, bind 1, første halvbind. Aschehoug 1937. ISBN 82 573 0564 2.
• Smith, Eivind (2012): Konstitusjonelt demokrati. Statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 2. utgave. Fagbokforlaget, ISBN 978 82 450 1257 6.