Anna og Ingolf

«Anna og Ingolf» eller bare «Anna» som mange kaller den, er en skillingsvise fra 1850. Hun som ble kalt Anna ligger begravet på en kirkegård i Romerike. Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 6 med Helge Borglund.

TekstenRediger

  1. Jeg var ung og forelsket i en pike hun min Anna var skjønnere enn alt,
    hvor vi ferdes var det fryd og gammen til jeg min dåre fikk henne overtalt.
  2. Så en aften vi spaserte i lunden, kastet Anna seg heftig om min hals,
    og hun sier det med et smil om munnen: Og kjære Ingolf nå skal du snart bli far.
  3. Tiden gikk og min Anna ble så stille, intet mere oppmuntret hennes blikk,
    rundt de vakre øyne ble der ringer og blekt ble kinnet som før var rosenrødt.
  4. Fra arbeidet lengtet jeg til kvelden da jeg skulle til min Anna gå,
    men forbauset stanset jeg i døren for der på senga min kjære Anna lå.
  5. Jeg gikk bort og ga Anna kyss på kinnet spurte henne: Hvordan står det til?
    Hun svarer ikke men peker med fingrene og ser så bønnlig på meg med øynene.
  6. Se her min Ingolf hva jeg har brakt til verden, en liten sønn jeg skjenket har til deg,
    og jeg sier det til deg mens jeg lever: Forlat ham aldri og glem dog ikke meg.
  7. Hun sank tilbake på den hvite pute og søkte dertil i døden sin fred,
    det var sårt for meg å henne miste, jeg roper Anna, mi Anna ta meg med.
  8. Dagen etter kom den hvite kiste hvor min elskede Anna skulle bo
    det var så tungt for meg å henne miste og senke henne i dødens kolde jord.
  9. Hver en aftenstund når jeg er ledig tager jeg min lille sønn ved hånd,
    og så vandrer vi da over veien og inn på den stille kirkegård.
  10. Gutten legger kransen ned på graven, vender seg så spørrende mot meg,
    Kjære pappa det er så trist et savn, så jeg må spørre hvordan mamma har det nå.
  11. Herved vil jeg denne sang få slutte for den er jo for meg altfor trist,
    hennes øyne glemmer jeg nok aldri, og guttens øyne er som hennes store blå