Andreas Seierstad
Andreas Pedersen Seierstad (født 24. november 1890 i Hedrum, død 1975) var en norsk kirkehistoriker og professor ved Menighetsfakultetet 1945–1960.
| Andreas Seierstad | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. nov. 1890[1][2] | ||
| Død | 15. juli 1975[3] (84 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Søsken | Ivar P. Seierstad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Andreas Seierstad var sønn av sjøkapteinen og bonden Martin Pedersen Seierstad (1850–1920) og Inger Johanne Larsen (1863–1935), og bror av teologen Ivar P. Seierstad (1901–1987). Han tok lærereksamen i 1911 og arbeidet en tid som lærer i Trøgstad og ved Notodden lærerskole, før han ble student i 1916 og cand. theol. fra Menighetsfakultetet i 1921. Samme år ble han stipendiat, og tok doktorgraden i 1924 med en avhandling om «Kyrkjelegt reformarbeid i Noreg i 19. hundreåret». Han ble dosent i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet samme år. Fra 1945 til 1960 var han professor.
Seierstad skrev om norsk kirkehistorie, med hovedvekt på middelalderen. Han utga Olavsdyrking i Nidaros og Nord-Europa (1930) og en rekke mindre avhandlinger.
Referanser rediger
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Andreas_Seierstad[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Andreas Pedersen Seierstad, Norsk biografisk leksikon ID Andreas_Seierstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
Kilder rediger
- Prester i den Norske kirke og andre teologiske kandidater. Oslo: Land og kirke, 1974.