Anamorfisk bredformat
Anamorfisk bredformat er en film- og fotografi-teknikk for å fange et bredformatsbilde på en standard 35mm-film, eller andre bildeopptaksmedier som ikke har bredformat som standard bildeformat. Det kan også referere til en lignende teknikk for å gi best mulig bildekvalitet på en DVD-film.
Bakgrunn rediger
Anamorfisk bredformat i filmteknikken (spesifikt det som på engelsk kalles cinematography) ble først popularisert med CinemaScope, som var en av mange bredskjermsformater som ble utviklet på 1950-tallet. The Robe var den første spillefilmen lansert som brukte anamorfotiske linser og hadde première i 1953. Behovet for anamorfisk bredformat oppstod på grunn av et misforhold mellom bredde/høyde-forholdet på den fotografiske filmen og det bildeformatet man ønsket å oppnå på lerretet. Det moderne anamorfiske bredformatet har et bildeforhold på 2,39 til 1, som vil si at bredden på bildet er 2,39 ganger høyden. «Academy-formatert» 35mm-film (standard ikke-anamorfisk fullt bilde med lyd) har et bildeforhold på 1,37 til 1, som er langt smalere. I konvensjonell sfærisk («flat») bredformatsfotografi er bildet fanget på film slik at den fulle bredden til bildet passer innenfor bilderuten på filmen, og betydelige deler av det tilgjengelige bildearealet blir kastet bort på deler som vil bli dekket til innen filmen blir projisert, enten i den trykkede filmen eller i projektoren, for å vise et bilde i bredformat på kinolerretet. (Figur 1).
For å gjøre full bruk av den tilgjengelig filmen blir en anamorfotisk linse brukt under opptaket; denne linsen strekker bildet vertikalt slik at det fyller hele bilderuten (Figur 2). Siden et større område av filmen blir brukt for å projisere det samme bildet, blir kvaliteten høyere. (Selve bilderuten på filmen er også en liten smule større.) Forvrengingen som er i bildet som en følge av dette må korrigeres når filmen blir spilt av, så en annen linse blir brukt under projeksjonen som får bildet tilbake til de korrekte proporsjonene.
Det kan kanskje virke som om det ville vært lettere å simpelthen bruke en bredere film til opptakene, men 35mm-film var allerede den dominerende filmtypen i bruk. Det var mer økonomisk for filmprodusentene og kinoene å sette på en spesielle linse på kameraet eller projektoren enn å investere i et nytt filmformat, i tillegg til nye kameraer, projektorer og klippeutstyr.
Cinerama var et tidligere forsøk på å løse problemet med høykvalitets bilder i bredformat, men anamorfisk bredformat viste seg til slutt å være mer gjennomførbart i praksis. Cinerama predaterte anamorfiske filmer, men var satt sammen av tre projiserte bilder side-ved-side. Problemet med dette var at bildene gikk aldri helt perfekt over i hverandre, og det krevde tre projektorer, og en høyere bilderute som dekket 6 perforeringer på filmrullen. (Det vanlige er 4 perforeringer.) Dette betydde fire ganger så mye film, og tre kameraer (dog etter hvert bare ett kamera med tre linser). Likevel var formatet populært nok blant publikum til å få filmstudioene til å satse på utvikling av bredformater tidlig på 1950-tallet. Anamorfisk bredformat var attraktivt for studioene på grunn av et nesten like bredt bilde (Cinerama var 2,59:1) uten ulempene som kom med Cinerama-formatets bruk av tre filmruller samtidig.
Det vanligste anamorfiske bredformatet i filmer i dag blir vanligvis kalt «*'Scope'» (av CinemaScope) eller 2,35 (the siste er egentlig en feilbetegnelse; se «2,35, 2,39, eller 2.4?» under). «Filmet i Panavision» er en betegnelse som gjennom kontrakt er påkrevet for filmer filmet med Panavisions anamorfotiske linser. Dette og andre betegnelser betyr det samme: det ferdige trykket av filmen bruker en 2:1 anamorfotisk projektorlinse som utvider bildet nøyaktig to ganger så mye horisontalt som vertikalt. Dette formatet er i hoveddrag det samme som under CinemaScope, bortsett fra mindre tekniske endringer.
Det er artefakter som kan oppstå når man bruker an anamorfotisk kameralinse som ikke forekommer når man bruker en ordinær sfærisk linse. En av dem er en type linseskjær som har en lang horisontal linje, vanligvis med et blåskjær, og det er oftest synlig når det er skarpt lys, som for eksempel fra en bils frontlykter når bildet for øvrig er mørkt. Denne artefakten blir ikke alltid sett på som et problem. Den har blitt assosiert med et visst kinematisk uttrykk og er faktisk noen ganger etterlignet ved å bruke et spesialeffekt-filter i scener som ikke ble filmet med en anamorfotisk linse. Et annet fenomen ved bruk av anamorfotiske linser er at lysrefleksjoner i linsen vil bli elliptiske, i stedet for runde som de er i sfærisk filmteknikk.
Et annet særtrekk ved anamorfotiske kameralinser er at elementer som er ute av fokus blir mer utydelige vertikalt. Et lyst punkt som er ute av fokus i bakgrunnen vil framstå som en vertikal oval i stedet for en sirkel. Når kameraet endrer fokus er det ofte en merkbar effekt hvor bildeelementene ser ut til å strekke seg vertikalt når de går ut av fokus. En anamorfotisk linse vil også ha et grunnere dybdefelt sammenlignet med en sfærisk linse for en gitt blenderåpning.
Mens det anamorfiske bredformatet fremdeles er i bruk som et kameraformat, har det mistet popularitet i forhold til flate formater, i hovedsak Super 35mm-film. Med Super 35 blir filmen filmet flatt og kan senere bli maskert (ubrukte deler av bildet blir dekket til) og så optisk trykket som en anamorfisk film for distribusjon. Det kan være flere grunner til dette:
- En anamorfotisk linse kan gi artefakter som beskrevet ovenfor.
- En anamorfotisk linse er dyrere enn en sfærisk linse.
- Fordi et anamorfisk kameraformat benytter hele bildet som blir fanget av kamera til den ferdige filmen, vil filmen ikke så lett la seg vise i smalere formater som 4:3 eller 16:9 for tradisjonelle TV-er.
- Filmens grovkornethet blir av mindre betydning fordi tilgjengeligheten av film i høyere kvalitet og digitale mellomledd, selv om det anamorfiske formatet alltid vil gi en høyere oppløsning.
Derimot er et anamorfisk bildeformat som et trykket filmformat veletablert som standard for projeksjon i bredformat. Uavhengig av kameraformatet som blir brukt under selve filmingen, vil de distribuerte opptrykkene av en film med et 2,39:1 bildeformat alltid være anamorfiske. Dette kommer neppe til å endre seg i den nærmeste fremtid fordi kinoer verden rundt ikke trenger å investere i noe spesielt utstyr for å vise dette formatet; alt som trengs er en anamorfotisk projeksjonslinse, som har vært sett på som standardutstyr svært lenge.
Mange regissører og filmteknikere/filmfotografer som bruker det anamorfiske formatet sverger til det, og filmer mesteparten om ikke alle filmene sine på denne måten. Regissører som er kjent for lojaliteten sin til det anamorfiske formatet, omfatter Clint Eastwood, Wes Anderson, John McTiernan, Jan de Bont, Mel Gibson og Michael Bay. Mange av verdens mest anerkjente filmteknikere/filmfotografer, som f.eks. Donald McAlpine, Vilmos Zsigmond, László Kovács og John Schwartzman, bruker den anamorfiske teknikken ved enhver anledning.
Maskering rediger
Andre brede filmformater (mest vanlig er 1,85:1 and 1,66:1) blir simpelthen redusert i vertikal størrelse for å produsere bredformatseffekten, en teknikk kjent som maskering (eng. masking, eller hard matte). Dette kan gjøres enten under filmingen, hvor deler av bildet blir maskert ut i kameraåpningen, eller i et laboratorium som optisk kan framstille maskering på filmtrykkene. Begge metoder gir en bilderute lignende den sett i figur 1. Mange filmtrykk idag har ingen maskering, men filmen er rammet inn for det ønskede bildeformatet; denne fremgangsmåten blir kalt helrute-filming (eng. full frame). Med denne fremgangsmåten fanger film ekstra bildeinformasjon som blir maskert, altså dekket til, i projektorens åpning, kjent som mykmaskering (eng. soft matte). Denne fremgangsmåten gir filmskapere friheten til å inkludere dette ekstra bildematerialet i en 4:3-overføring, for slik å unngå pan & scan. Problemet er at å gjøre dette kan føre til at deler av bildet som det ikke var meningen at man skulle se kommer med, som for eksempel mikrofoner eller annet filmutstyr som ikke ville vært synlig i bredformatsruten. På grunn av dette vil produksjoner ofte «beskytte for 4:3» ved å forsikre seg om at hele bilderuten ikke inneholder noen slike objekter selv om den delen av bildet ikke vil være synlig på kino.
2,35, 2,39, eller 2,4? rediger
En vanlig misoppfatning om det anamorfiske formatet vedrører det faktiske bildeforholdet. Siden de anamorfotiske linsene i så å si alle 35mm anamorfiske systemer gir en 2:1 sammenpressing ville en logisk konklusjon være at en bilderute på 1,37:1 på filmen ville føre til et 2,74:1 bildeformat når man bruker anamorfotiske linser, men grunnet forskjeller i kameraets blenderåpning og maskestørrelsene for anamorfisk film blir dimensjonene på bildet brukt for anamorfisk film annerledes enn de tilsvarende «flate» (sfæriske) motstykkene. For å ytterligere komplisere ting så har SMPT:e-standardene for formatet endret seg over tid; og ikke nok med, trykk laget før 1957 brukte også den delen av filmen som skulle brukes for det optiske lydsporet (og hadde i stedet magnetiske lydspor på sidene), som førte til et bildeformat på 2,55:1.
Den første SMPT:E-definisjonen for anamorfisk projeksjon med et optisk lydspor langs siden (PH22.106-1957), laget i desember 1957, standardiserte blenderåpningen til 0,839 x 0,715 tommer (ca. 2,131 x 1,816 cm - 1,17:1). Breddeforholdet til denne blenderåpningen, etter en 2x utstrekking, blir avrundet til 2,35:1. En ny definisjon ble skapt i oktober 1970 (PH22.106-1971) som gjorde den vertikale utstrekning litt mindre for at spleising av filmen ikke skulle være så lett å legge merke til (siden anamorfiske trykk bruker mer av filmnegativens bilderute enn noe annet moderne format) når det ble projisert. Denne nye blenderåpning-størrelsen, 0,838 x 0,7 tommer (ca. 2,129 x 1,778 cm - 1,19:1) fører til et format på 2,39:1 når utstrukket. Den nyeste revisjonen, fra august 1993 (SMPT:E 195-1993) endret såvidt på dimensjonene for å standardisere en vanlig blenderåpningsbredde (0,825 tommer, ca. 2,096 cm) for alle formater, anamorfiske og flate. Ved disse moderne dimensjonene (0,825 x 0,690 tommer, ca. 2,096 x 1,753 cm - 1,19:1), forblir det utstrukne breddeformatet 2,39:1.[1]
Anamorfiske trykk blir fremdeles ofte kalt «Scope» eller 2,35 av kinomaskinister, filmfotografer (eng. cinematographers), og andre som arbeider på dette feltet, om enn bare av gammel vane. 2,39 er faktisk det de stort sett refererer til (bortsett fra når de diskuterer filmer som brukte teknikken mellom 1958 og 1970), som noen ganger blir rundet opp til 2,4. Bortsett fra ved noen spesialist- og arkivar-felt, betyr generelt sett 2,35, 2,39 og 2,4 det samme til de fleste i bransjen, enten de selv er klar over endringene eller ikke.
Linsefabrikanter rediger
Det er flere selskaper som er kjent for å produsere anamorfotiske linser. De følgende er de mest kjente i filmindustrien:
- Panavision – Som den overlegent mest brukte kilden til anamorfotiske linser har de flere serier med linser som strekker seg fra 20 mm til et 2 000 mm anamorfisk teleskop.
- Joe Dunton Camera – Fabrikant og utleier basert i England og Nord-Carolina, de fører det bredeste sortimentet av fokal-lengder noe sted.
- Rodenstock, produsenten av Hawk-linser, brukt på Star Wars Episode I: The Phantom Menace
- Elite Optics, produsert i Russland og blir sett på som en av produsentene med høyest kvalitet på de anamorfotiske linsene. De blir solgt i USA av Slow Motion, Inc.
- Schneider Optics, (også kalt Century) produsent av de mest brukte anamorfotiske projeksjonslinsene i verden. Selskapet produserer også anamorfotiske adapter-linser som kan monteres på digitale videokameraer.
Super 35 og Techniscope rediger
Selv om mange filmer som blir projisert anamorfisk har blitt filmet med anamorfotiske linser, så er det ofte estetiske og tekniske grunner som gjør at å filme med sfæriske linser blir foretrukket. Hvis regissøren og filmfotografen fremdeler ønsker å beholde formatet på 2,39:1, så kan anamorfiske trykk bli laget fra sfæriske negativer. Fordi 2,39-bildet kuttet fra et Academy-format negativ med 4 perforeringer fører til betydelig reduksjon i bruk av bilderuten, og siden kuttingen og anamorfosen av en sfærisk print krever et mellomledd i et laboratorium, er det ofte gunstig for disse filmene og bruk en annen negativ pulldown-metode (mest vanlig er 3 perforeringer, men av og til Techniscope med 2 perforeringer) som regel i kombinasjon med den økte bilderuten en Super 35-negativ tillater.
DVD-video rediger
En lignende anamorfisk teknikk blir brukt for å lagre video på DVD. DVD-er som bruker anamorfisk bredformat utnytter den tilgjengelige oppløsningen effektivt, i tillegg til å få en film til å automatisk strekkes ut for å passe på fjernsyn i bredformat. DVD-er i anamorfisk bredformat lagrer et strukket bilde, for å utnytte den vertikale oppløsningen bedre, dvs å redusere eller forhindre helt bortkastede linjer med oppløsning på de sorte (letterbox) feltene. Kilder som ligger nært til 16:9 kan bli overført til DVD for å fylle hele 16:9-ruten uten å kaste bort noe oppløsning, men kilder som er bredere enn 16:9, som f.eks. 1,85:1 eller 2,39:1-video, må fremdeles innrammes innenfor 16:9-ruten med sorte felter av varierende størrelse.
Når en DVD blir satt inn i en spiller vil spilleren gjøre en av to ting avhengig av den typen TV som blir brukt: Hvis DVD-spilleren er satt opp for å vise et bredformats-bilde bil spilleren sende et signal til TV om at videoen er anamorfisk, og sender så videoen, fremdeles presset sammen horisontalt, til TV-en, som strekker bildet horisontalt for at det skal fylle skjermen. Kombinasjonen av denne press-og-strekk-teknikken gjenoppretter videoen tilbake til sitt opprinnelige bredformat, samtidig som tap av bildekvalitet er minimalt. Hvis DVD-spilleren er satt opp til å vise et letterbox'et bilde vil spilleren komprimere bildet vertikalt for å få tilbake det opprinnelige breddeformatet, og vil så legge på de sorte feltene i letterbox-stil før den sender signalet til TV-en.
Den teknikken blir ikke brukt på alle DVD-discer; noen bruker den vanlige letterbox-teknikken. De som bruker den anamorfiske teknikken spesifiserer typisk «anamorphic widescreen», «enhanced for 16x9», «enhanced for widescreen televisions» eller noe lignende på innpakningen. Det er dog ikke noen bredt akseptert standard for denne merkingen. Hvis en DVD hevder å være «widescreen», uten å ha noen av de nevnte betegnelser, så kan det hende at den bruker den vanlige letterbox-teknikken, som fører til redusert bildeoppløsning for bredformatsbilder. Noen DVD-innpakninger nevner eksplisitt at denne teknikken av lavere kvalitet blir brukt; når man ser en slik letterbox'et DVD på en bredformatsskjerm kan det være nødvendig å zoome inn på bildet for å utnytte skjermens fulle bredde.
Forbedret bilde med anamorfotisk linse rediger
Siden den anamorfiske bredformatsstandarden for DVD inkluderer letterboxing for å formatere bredere enn 16:9 vil bildet fremdeles miste litt oppløsning til de sorte feltene for skikkelig brede formater som 2,39:1-filmer. Denne tapte oppløsningen kan bli eliminert ved å bruke en front-projektor sammen med en anamorfotisk linse og en video-behandler: Først vil video-behandleren eller skalereren (f.eks. en HTPC) strekke bildet ut til projektorens fulle oppløsning, slik elimineres den tapte oppløsningen, men forvrenger også bildet vertikalt. Når det forvrengte bildet blir projisert går det gjennom en anamorfotisk linse som enten vil krympe videoen vertikalt eller utvide den horisontalt. I begge tilfeller blir det opprinnelige breddeformatet vist.[2] Avhengig av kvaliteten på skalereren og linsen er det endelige resultatet potensielt et bedre bilde på grunn av den økte vertikale oppløsningen. Hvis den anamorfotiske linsen kryper bildet vertikalt er det en ytterligere fordel med økt lysstyrke siden lyset blir tettere. Til motsetning vil en anamorfotisk linse som strekker bildet horisontalt redusere lyssterken. En lignende fremgangsmåte kan brukes for å konvertere en 4:3-projektor til en 16:9 projektor[2], eller en 16:9 projektor til en 4:3-projektor (ved å rotere en anamorfotisk linse 90 grader).