Åpne hovedmenyen

Anakreontikk

stilretning i europeisk diktekunst fra rokokkoen (rundt midten av 1700-tallet)

Anakreontikk (gresk) var en stilretning i tysk og europeisk diktekunst fra rundt midten av 1700-tallet, dvs. fra rokokkotida.

Anakreontikerne skrev etter forbilde av lyrikksamlingen Anakreonteia, en samling dikt som ble skrevet fra seinantikken til tidlig bysantinsk tid, og som igjen orienterer seg etter den greske dikteren Anakreon som levde på 500-tallet f.Kr. Anakreontikernes lyrikk er lett, galant og kretser rundt temaer som kjærlighet, vennskap, natur, vin og sosialt samvær.

Tidlige eksempler i tyskspråklig lyrikk er Johann Wilhelm Ludwig Gleims Versuch in scherzhaften Liedern (1744) og Johann Nikolaus Götz og Johann Peter Uz' Oden Anakreons in reimlosen Versen. Seinere fulgte mange etterligninger av Anakreons stil, spesielt i temavalg og formal oppbygning. Blant andre skrev Friedrich von Hagedorn og Friedrich Gottlieb Klopstock i stilen, og også Goethe og Schiller hadde sin anakreontiske periode.

Anakreontisk dikting sto spesielt sterkt i det tyske språkområdet, men også andre europeiske lyrikere hengte seg på bølgen, som franske Ponce Denis Écouchard Lebrun og André Chénier. I sin samtid ble Bellman karakterisert som «den svenske Anakreon» og flere av Lyder Sagens beste, selvstendige verk kan tilordnes den anakreontiske stilen.[1]

Fra rundt 1770 begynte Klopstock, Herder, og snart også Goethe, å vende den anakreontiske stilen ryggen for å erstatte den med en mer opphøyd stil etter forbilde av Pindar.[2]

LitteraturRediger

  • Manfred Beetz u. Hans-Joachim Kertscher (red.): Anakreontische Aufklärung, Hallesche Beiträge zur Europäischen Aufklärung, bind 28, Tübingen 2005. ISBN 3-484-81028-9/978-3-484-81028-0
  • «Anacreontics» i Hugh Chisholm: Encyclopædia Britannica (11th ed.). Cambridge University Press. s. 907.

ReferanserRediger