Amitābhasūtraen
Amitābhasūtraen (sanskrit: Āryasukhāvatīvyūhanāmamahāyānasūtra og Amitābhasūtra, tibetansk: འཕགས་པ་བདེ་བ་ཅན་གྱི་བཀོད་པ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, wylie: ’phags pa bde ba can gyi bkod pa zhes bya ba theg pa chen po’i mdo, tradisjonell kinesisk: 阿彌陀經, pīnyīn: Āmítuó jīng, japansk: 阿弥陀経, hepburn: Amidakyō, vietnamesisk: A di đà kinh) er en hellig tekst i mahāyānabuddhismen. Den er en av tre grunnleggende tekster som blir lest og oppskattet innenfor retningen Det rene land.
Tittelen henspiller på Amitābha, «det grenseløse lysets Buddha», som er en av de fem dhyānibuddhaer innenfor Vajrayāna eller esoterisk buddhisme. Teksten utgir seg for å være talt av Buddha foran en forsamling i Jetahulen i den historiske byen Śrāvastī, hvor han henvender seg til sin disippel Śāriputra. Først beskrives det rene land Sukhāvatī i vest, som er uten lidelse, sykdom eller død. Deretter fortelles det om Amitābha som opprettet dette landet, og til slutt hvordan man blir gjenfødt der.
Teksten er svært kort og opptar bare noen få sider. Den kalles også den lille sūtra om det rene land (sukhāvatīvyūhasūtra), i kontrast til den «store» sūtraen – Sūtraen om evig liv, som gir en mer inngående beskrivelse av det rene land. Innenfor de japanske retningene Jōdo-shū og Jōdo Shinshū, såvel som i Zen, blir Amitābhasūtraen gjerne lest om kveldene som en hellig handling. I Kina, Korea og Japan blir den ofte lest høyt i begravelser, i håp om at den vil nå frem til sjelen til den avdøde.
Teksten er kjent i flere eksemplarer på sanskrit, i form av manuskripter på palmeblader fra Nepal og Japan. Det er bevart to oversettelser fra sanskrit til kinesisk. Den første ble foretatt av den sentralasiatiske munken Kumārajīva i året 402 e.Kr.[1] Den andre ble foretatt av den kinesiske munken Xuánzàng i året 650 e.Kr.[2] I den kinesiske buddhistiske kanon nevnes en tredje oversettelse av den indiske munken Guņabhadra fra året 455 e.Kr. som ikke lenger var bevart i år 730 e.Kr.[3][a] En oversettelse fra sanskrit til tibetansk i den tibetanske buddhistiske kanon ble foretatt av Dānaśīla og Yeshé Dé mellom 878 og 901 e.Kr.,[5][b] og ligner svært mye på Xuánzàngs kinesiske utgave.[3]
Amitābhasūtraen ble første gang oversatt til et europeisk språk (engelsk) av den tyske orientalisten Max Friedrich Müller, og publisert i 1883.[6]
Noter rediger
- ^ Oversettelsen til Guņabhadra er nevnt i Chū sānzàng jìjí (出三藏記集),[4] en katalog over kinesiske oversettelser fra 518 e.Kr., som ble laget av munken Sengyou.
- ^ Den tibetanske oversettelsen bærer tittelen ’phags pa bde ba can gyi bkod pa zhes bya ba theg pa chen po’i mdo, som er en oversettelse av sanskrit Āryasukhāvatīvyūhanāmamahāyānasūtra.
Referanser rediger
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 12, tekst nr 366
Tripitaka Koreana, bind 11, tekst nr 192
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 18, tekst nr 202
Nanjio, tekst nr 200 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 12, tekst nr 367
Tripitaka Koreana, bind 11, tekst nr 193
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 18, tekst nr 204
Nanjio, tekst nr 199 - ^ a b Epstein 1970
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 55, tekst nr 2145
Tripitaka Koreana, bind 31, tekst nr 1053
Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 53, tekst nr 1144
Nanjio, tekst nr 1476 - ^ Derge Kenguyr, mdo sde (Sutra), tekst nr 115
- ^ Müller 1883
Litteratur rediger
- Müller, Max Friedrich (1880). «On Sanskrit Texts Discovered in Japan». The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland, New Series, Vol. 12, No. 2, April 1880, ss. 153-188, nyutgivelse Nabu Press; 13. november 2011. ISBN 978-1271840540 http://www.jstor.org/discover/10.2307/25196845?sid=21105245185021&uid=70&uid=4&uid=3738744&uid=2129&uid=.
- Müller, Max Friedrich; Nanjo Bunyu (1883). «Sukhāvatī-vyūha, Description of Sukhāvatī, The Land of Bliss». Anecdota Oxoriensia, Aryan Series, vol I, part II, Oxford, 1883.
- Epstein, Ronald (1970). «The Amitabha Sutra». Vajra Bodhi Sea, No. 9, Dec 1970, ss. 11-21.
- Hua, Hsuan (2002). A General Explanation of The Buddha Speaks of Amitabha Sutra (PDF). Arkivert 22. mai 2014, Buddhist Text Translation Society, Burlingame, California, 1974, 2002. ISBN 0-88139-430-0. Arkivert fra originalen (PDF) 22. mai 2014. Besøkt 1. februar 2015.