Als der Krieg ausbrach. Als der Krieg zu Ende war

«Als der Krieg ausbrach» og «Als der Krieg zu Ende war» er to noveller av den tyske forfatteren Heinrich Böll. De to novellene kom ut samla på Insel-Bücherei i Frankfurt am Main i 1962. Novellene kom i norsk oversettelse ved Morten Ringard i 1970 med titlene «Da krigen brøt ut» og «Da krigen var slutt».

Disse to fortellingene demonstrerer tydelig den forakten Böll følte for alle former for krigsforherligelse og all retorikk om ære, troskap og fedreland.

Den første fortellinga har handlinga lagt til et lite garnisonssted i nærheten av Münster i Nordrhein-Westfalen de siste dagene av august 1939. Jeg-personen er menig i intendanturen, og når meldinga kommer om at Tyskland har gått inn i Polen, blir han satt til å pakke feltutrustning og laste og losse høybunter, støvler og vaskepulver mellom lastebiler og jernbanevogner. Arbeidet er desperat monotont, men han har bestemt seg for ikke å bruke hodet, og gjør derfor sjelden feil. Han betrakter med likegyldighet det militære apparatet som arbeider rundt han; underoffiserene og de pliktoppfylte menige ser han på med mild forakt. Det som går han mest på nervene, er de nyoppstilte kompaniene som ett for ett marsjerer gjennom leiren og synger den foreskrevne kampsangen «Muss i denn».

Jeg-personen har tydeligvis en helt egen evne til å framkalle omgivelsenes raseri med sin slappe holdning og skjødesløse påkledning. Blant annet opplever han et sammenstøt med en katolsk pater som mener å ha sett at han lider av et eller annet psykisk, og som blir rasende når han får høre at det eneste han ønsker seg, er å gå en tur med en pen pike.

Noen må øyensynlig ha satt seg fore å få bukt med hans umilitære innstilling; plutselig får han beskjed om at han er overført fra staben til en stridende avdeling, og novella slutter med at han finner seg sjøl stående oppstilt på plassen mens kompaniet istemmer «Muss i denn». Han har da nettopp fått beskjed om at Leo, den eneste i leiren som han følte seg på bølgelengde med, var den første fra deres regiment som var falt i Polen.

«Da krigen var slutt» skildrer den samme jeg-personens hjemkomst til Tyskland som krigsfange med etterfølgende løslatelse. Etter mer enn fem års krig er han stadig like fremmed for alt snakk om fedreland og ære. På den første stasjonen toget stopper på etter å ha passert den tyske grensa, får han overrakt et brød av en fremmed kone på perrongen. Når dette brødet skal deles mellom soldatene i vogna, utvikler det seg til en symbolhandling fordi det er et tysk brød. Da jeg-personen nekter å ta sin bit, ligger det an til slagsmål. «De ville ha slått meg sønder og sammen som dengang i leiren ved Brussel, da jeg sa at jeg heller ville være en død jøde enn en levende tysker».

Når de kommer til Bonn, slippes de fri etter å ha blitt kommandert av en engelsk offiser til å kaste alle sine militære papirer i en latrine. Jeg-personen har for lengst tusket bort sine militære papirer, og må i stedet ofre dagboka som han har ført om månedene i fangenskap. I Bonn får vi et nærbilde av den skrikende mangelen på vanlig forbruksartikler, og den vanvittige byttehandelen og svartebørshandelen som har oppstått. Med noen stykker amerikansk såpe oppnår han til slutt å få telefonkontakt med jenta som han har gifta seg med under krigen, og som ikke har hørt livstegn fra han på åtte måneder.