Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz
Alfred Candidus Ferdinand, fyrste av Windisch-Graetz (født 11. mai 1787 i Brussel, død 21. mars 1862 i Wien) var en østerriksk feltmarskalk. Windisch-Graetz vokste opp i en adelig familie i Steiermark og kom i den habsburgske hær i 1804. Han deltok i alle krigene mot Napoleon.
| Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. mai 1787[1][2][3][4] Brussel[5] | ||
| Død | 21. mars 1862[1][2][3][4] (74 år) Wien[6][4][5] | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Marie Eleonora av Windisch-Graetz | ||
| Far | Joseph-Niklas av Windisch-Graetz | ||
| Mor | Princesse et Duchesse Leopoldine d'Arenberg[7] | ||
| Barn | Alfred II. zu Windisch-Grätz Ludwig von Windisch-Graetz[7] Prince Joseph of Windisch-Grätz Victorin Leopold Karl Prinz zu Windisch-Grätz Prince August of Windisch-Grätz | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike | ||
| Gravlagt | Tachov | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden (1830)[4]
Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen Storkors av Sankt Stefans orden Ridder av den militære Maria Teresia-ordenen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Windisch-Graetz markerte seg også særlig under revolusjonene i 1848. Hans første ordre var å angripe Praha da det var opprør mellom tsjekkisk- og tysktalende medlemmer av byen. Byen overga seg, og den pågående panslaviske konferansen ble opphevet.[8][9] Kort tid etterpå var det opprør i Wien, der mange opprørere støttet Ungarns sak. Da grev Theodor Baillet von Latour prøvde å sende soldater til Budapest for å hjelpe til med å ta byen, ble det skuddvekslinger med opprørerne, og de fikk tak i og lynsjet Latour og brukte kroppen hans til skytetrening.[10] Keiseren flyktet, men kort tid etterpå beordret han Windisch-Graetz å bekjempe opprørerne. Windisch-Graetz' styrker og de lojale kroatiske styrkene gikk inn i Wien, plyndret og torturerte innbyggere og fikk kontroll over byen.[11]
Windisch-Graetz lyktes å presse de opprørske ungarerne ut av hovedstaden, men de ungarske styrkene slo tilbake og slaktet de østerrikske styrkene. Windisch-Graetz ble da fratatt kommandoen, og hadde for det meste offisielle oppdrag deretter.[12]
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alfred, Furst zu Windischgratz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alfred-Furst-zu-Windischgratz-Austrian-field-marshal, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 66218, oppført som Alfred Windischgrätz[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Windisch-Grätz, Alfred Candid Ferdinand Reichsfürst (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Виндишгрец Альфред, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Side 238-40, Arnošt Klíma: «The Czech» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
- ^ Side 511, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
- ^ Side 206, Richard J. Evans: The Pursuit of Power Europe 1815-1914, Penguin Books, Random House, London 2016
- ^ Side 511-512, Palmer, Colton
- ^ Side 207-209, Evans