Agathias Scholastikos

Agathias Scholastikos (født ca 536, død mellom 582 og 594), fra Myrina, en by i Anatolia i den vestlige delen av Lilleasia, var en gresk poet og historikeren bak hva som er hovedkilden for historien om keiser Justinian I den store.

Agathias studerte juss i Alexandria i Egypt, kom tilbake til Konstantinopel i 554 for å fullførte sin utdannelse og praktisere som advokat (Scholastikos). Hans favorittemne var derimot skjønnlitteraturen. Han skrev et antall korte kjærlighetsdikt kalt Daphniaca på episk versemål. Han satte også sammen en antologi av tidligere og samtidige poeter, inkludert seg selv, under tittelen Syklus av nye epigrammer. Agathias var medredaktør av Gresk antologi som har bevart rundt et hundre av hans epigrammer og som viser betydelig smak og eleganse. Han skrev også mindre notater om geografen Pausanias, Periegetes.

Etter at Justinian døde i 565 ble Agathias overalt av sine venner til å skrive en historie om hans egen tid. Dette verket besto av fem bøker, Om regimet til Justinian, som fortsatte historieverket til Prokopios, og i hvis stil som han etterlignet. Denne teksten er den viktigste autoriteten for den historiske epoken 552-558. Den handler om kampene til dn bysantinske hæren under kommando av evnukken Narses mot gotere, vandaler, frankere og persere.

I henhold til Catholic Encyclopedia: «Hans sider oversvømmes i filosofisk refleksjon. Han er dyktig og pålitelig, selv om han samlet sammen sin informasjon fra øyevitner, og ikke som Prokopios i anvendelse av framstående militære og politiske offiserer. Han behager i beskrivelsene av oppførsel, skikker og religion til fremmede folk som han skrev om; den største forstyrrelsene i hans tid, jordskjelv, pest, sult får hans oppmerksomhet, og han feiler ikke å sette inn «mange tilfeldige notiser om byer, borger, og elver, filosofer, og underordnede offiserer». Mange av hans fakta kan finnes andre steder, og han har alltid blitt sett på som en verdifull autoritet for den perioden han beskrev.»

«Forfatteren har en egenstolthet i ærlighet og upartiskhet, men han mangler bedømmelse og kunnskap i faktaene; verket er imidlertid verdifullt fra viktigheten av de hendelser som den behandler», slo Encyclopædia Britannica for 1911 fast. Edward Gibbon, Englands store historiker av Romerriket, satte opp kontrasten av Agathias som «en poet og en retoriker» med Prokopios, «en statsmann og soldat». Kristne kommentarer har merket seg Agathias' overfladiskhet og for å være kristen kun i navnet: «Det er grunner til å tvile på hvor kristen han var, skjønt det synes usannsynlig at han kunne ha vært på den sene dato en ekte hedning», mente Catholic Encyclopedia. «Ingen åpenbar hedning kunne forvente en offentlig karriere under styret til Justinian, likevel var dybden og bredden i Agathias' ikke kristen.»

Agathias historieverk er ikke bare en autoritet om historien om Justinians stegning av det nygrunnlagte platoniske (egentlig nyplatoniske) akademiet i Athen i 529, som ofte er sitert som slutten på antikken som historisk epoke. De lærde fra akademiet, som ble spredt til alle kanter, tok med seg så mye av deres bibliotek som de kunne frakte med seg, fant midlertidig tilfluktssted i den persiske hovedstaden Ktesifon, og dro tilbake — under en avtale som garanterte deres sikkerhet og dette utgjør et dokument i historien til den frie tanke — til Edessa, hvor det bare et århundre senere islams soldater overtok den klassiske greske kultur fra antikken, særlig dens vitenskap og medisin.

Agathias historieverk er tilsvarende en viktig kilde for Iran før landet ble underlagt islam, om enn i en meget summarisk form: «vår tidligste faktiske bevis på Khvadhaynamagh-tradisjonen» som senere utgjorde grunnlaget for Firdausis Shahname og ga mye av det iranske materialet for al-Tabaris Historie.

Litteratur

Utgaver av Historier

• Bonaventura Vulcanius (1594)
• Niebuhr, Barthold G. (1828): Corpus Scriptorum Historiae Byzantinae, Bonn
• Migne, Jean P. (1860): Patrologia Graeca, vol. 88, Paris, , col. 1248-1608 (basert på Niebuhrs utgave nevnt over)
• Dindorf, Karl Wilhelm (1871): Historici Graeci Minores, bind II, Leipzig, s. 132-453.
• Keydell, Rudolf (1967): Agathiae Myrinaei Historiarum libri quinque i Corpus Fontium Historiae Byzantinae, bind 2, Series Berolinensis, Walter de Gruyter, 1967
• Costanza, Salvatore (1969): Agathiae Myrinaei Historiarum libri quinque, Universita degli Studi, Messina
• Frendo, Joseph D. (1975): Agathias: The Histories i Corpus Fontium Historiae Byzantinae (oversettelse med innledning og korte forklarende noter), bind 2A, Series Berolinensis, Walter de Gruyter

Forskningslitteratur

• Cameron, Averil (1969): «Agathias on the Sasanians» i Dumbarton Oaks Papers, 23, ss. 67–183.
• Cameron, Averil (1970): Agathias Oxford: Clarendon Press, 1970. ISBN 0-19-814352-4.
• Kaldellis, Anthony (2003): «Things are not what they are: Agathias Mythistoricus and the last laugh of Classical» i Classical Quarterly, 53, ss 295–300.
• Kaldellis, Anthony (1999): «The Historical and Religious Views of Agathias: A Reinterpretation», i Byzantion. Revue internationale des etudes byzantines, 69, ss 206–252.
• Kaldellis, Anthony (1997): «Agathias on history and poetry», i Greek, Roman and Byzantine Studies, 38, ss. 295–306
• Teuffel, W. S. (1846): «Agathias von Myrine», Philologus
• Krumbacher, C. (1897): Geschichte der byzantinischen Litteratur, 2. utg.

Eksterne lenker

• Dikt av Agathias i engelsk oversettelse
• Agathias, Encyclopædia Britannica 1911
• Agathias, Catholic Encyclopedia
• Agathias on the Persians: excerpts from History (PDF) (engelsk)
• Gerald Bechtle, Bryn Mawr Classical Review of Rainer Thiel, Simplikios und das Ende der neuplatonischen Schule in Athen, Stuttgart, 1999 (engelsk).
• «Encyclopedia of Past Events»