Advanced Photo System

Advanced Photo System (APS) var et filmformat for stillbildefotografering introdusert i 1996. Det ble markedsført av Eastman Kodak under merkenavnet Advantix, av FujiFilm under navnet Nexia, av Agfa under navnet Futura og av Konica som Centuria.

Advanced Photo System logo.

KODAK Advantix APS filmrull.

Design

Et typisk billig APS kompaktkamera med fast fokus.

Filmen var 24 mm bred og hadde tre bildeformater:

• H for "High Definition" (30,2 × 16,7 mm; sideforhold 16:9; 10 × 18 cm kopier)
• C for "Classic" (25,1 × 16,7 mm; sideforhold 3:2; 10 × 15 cm kopier)
• P for "Panorama" (30,2 × 9,5 mm; sideforhold 3:1; 10 × 28 cm kopier)

"C" og "S"-formatene ble dannet ved å gjøre et utsnitt av bildet. Hele bildet ble eksponert på filmen, og selv om et bilde ble eksponert i ett størrelsesforhold, kunne kopiene kjøres ut i et annet. "C"-formatet hadde størrelsesforhold som svarer til 135 film-bildet. De fleste APS-kameraer (med unntak av noen engangskameraer) kan fotografere i alle tre formatene; – formatet som ble valgt ved fotografering ble registrert på filmen enten ved en rekke ruter som ble eksponert på filmen ved siden av billedområdet, eller det ble lagret data på det magnetiske belegget på filmen, alt av avhengig av kamera. Dersom ikke operatøren angav noe annet, ville en fremkallingsmaskin for APS-film bruke disse dataene til å velge formatet for hver kopi.

Film og kassett

Visuelle indikatorer på en APS-filmkassett.

Filmen var på en polyetylennaftalat (PENN) base og lå på en enkelt filmrull i en 39 mm lang plastkassett. Den grunnleggende diameteren var 21 mm, mens den målte 30 mm ved spalten der filmen kom ut. Denne spalten var beskyttet av en lystett dør. Den var tilgjengelig i lengder på 40, 25 og 15 eksponeringer. Filmen var belagt med et gjennomsiktig magnetisk belegg, og kameraet brukte dette til å registre informasjon om hver eksponering. Kameraet trakk frem og spolte tilbake filmen automatisk. Noen kameraer kunne bruke magnetisk data lagret på filmen slik at man kunne spole tilbake en delvis eksponert filmrull, og senere sette den inn i kameraet på ny og fortsette å eksponere på den ubrukte delen av filmen. På utsiden av kassetten indikerte de nummererte symbolene filmens status:

1. Full sirkel: ueksponert
2. Halv sirkel: delvis eksponert
3. Kryss: fullt eksponert, men ikke behandlet
4. Rektangel: fremkalt

I tillegg vil en fane i denne enden av kassetten indikere at kassetten er blitt fremkalt.

Lagring av informasjon

En nyvinning med APS-film var «information exchange», «IX», som gav mulighet til å lagre mer data på filmen utover det eksponerte bildet. Først og fremst ble dette utnyttet til å angi størrelsesforholdet fotografen ønsket for kopiene av bildet, men det ble også brukt til å registrere opplysninger som dato og klokkeslett da bildet ble tatt, bildetekst og opplysninger om eksponeringen som for eksempel innstillinger for lukkerhastighet og blenderåpning. Fremkallingsmaskinene kunne bruke denne informasjonen til å velge størrelsesforhold for kopiene, trykke informasjon på baksiden av fotografiet eller til å øke kvaliteten på kopiene. 

To metoder for lagring av informasjon på filmen var i bruk: magnetisk IX og optisk IX. Optisk IX ble brukt på rimeligere kameraer og engangskameraer og brukte en lyskilde til å eksponere et lite område på filmen ved siden av ruten for det negative bildet. Denne metoden var begrenset til å kunne bestemme størrelsesforholdet for kopien. 

Magnetisk IX ble brukt på dyrere kameraer og tillot at en hel del mer data ble lagret. De fleste kameraer med magnetisk IX lagret automatisk dato og klokkeslett for eksponeringen på den magnetiske filmen, og de mer avanserte modellene lot fotografen legge inn billedtekst som kunne trykkes på kopien. De kunne også lagre opplysninger om innstillinger for eksponeringen, i tillegg til størrelsesforholdet for kopien. Magnetisk IX laget problemer for noen fremkallingsmaskine, ved at magnethodene måtte renses ofte eller at fremkallingsutstyret hadde begrenset mulighet til å trykke all informasjonen på kopiene. 

Fremkalling

I motsetning til 135-film, blir APS-film lagret i den opprinnelige kassetten også etter at den ble fremkalt. Hver APS-filmrull har en sekssifret ID-kode på etiketten, og denne koden er også lagret magnetisk og er synlig på hver ende av den fremkalte filmen. Vanligvis ble koden trykket på baksiden av hver enkelt kopi. Denne ID-en var utviklet for å forenkle arbeidet med å fremkalle filmen og for forbrukeren, ettersom kopiene lett kan spores til filmen og den tilhørende kassetten og til kundenes bestillinger. 

For å muliggjøre automatisk fremkalling, ble et unikt DX-nummer brukt for å identifisere de ulike filmtypene. 

Vanligvis ble APS-film fremkalt ved at filmen ble overført fra kassetten til en gjenbrukbar rull, som kan kjørtes i en fremkallingsmaskin. Etter fremkalling og kopiering ble filmen spolet tilbake på den opprinnelige kassetten. 

En IX240 negativ film.

Kameraer

Nikon Pronea 600i.

APS-formatet ble lansert i 1996 av Kodak, Fujifilm, Minolta, Nikon, Canon og andre. Det var hovedsakelig brukt i «sikt-og-trykk»-kameraer for amatører, selv om noen speilreflekskameraer også ble laget, for eksempel Canon EOS IX, Minolta Vectis, Nikon Pronea med Nikon IX objektiver. Av disse var det bare Canon EOS IX og Nikon Pronea som kunne bruke de allerede eksisterende objektivene for 35 mm kameraer, mens Minolta valgte å utvikle en ny serie objektiver som senere også ble brukt med de første digitale systemkameraene. Nikon utviklet en serie IX-objektiver som var lettere og hadde et mindre billedområde. Selv om Nikon IX-objektivene ikke var kompatible med Nikon 35 mm speilreflekskameraer, kunne objektiver laget for 35 mm speilreflekskameraer brukes på Nikon Pronea. Bruken av eksisterende objektiver innebar at synsfeltet ble redusert med ca. 1,6 ganger, men gav den fordelen at man hadde et bredt utvalg av objektiver. Det å lage et nytt objektivsystem gav på den andre siden muligheten til å lage mindre og lettere objektiver som dekket et mindre bildeområde. APS speilreflekskameraer ble for dyre for amatørmarkedet, og profesjonelle fotografer holdt seg til 35 mm kameraer som gav bedre bildekvalitet og oppløsning. 

I dag blir begrepene APS-C og APS-H oftest brukt om ulike typer digitale systemkameraer som har bildebrikker som noenlunde tilsvarer filmstørrelsene som ble drøftet ovenfor. Sammen med lanseringen av APS speilreflekskameraer, lanserte noen produsenter objektiver spesifikt til disse kameraene. Disse hadde et bredere synsfelt for å håndtere størrelsesforholdet relativt til 35 mm. Noen av disse objektivene har overlevd, og blir markedsført for bruk på «APS» digitale systemkameraer nettopp av samme grunn. I digitalkamera-terminologi kan ''APS'' også henvise til aktiv pixel-sensor, en type CMOS bildebrikke.

Mottakelse

Et APS-kamera.

Advanced Photo System var et forsøk på en større oppgradering av fotografisk teknologi for amatører, men ble snart forbigått i populariteten av digitalfotografering. Til tross for nye funksjoner ble APS egentlig aldri populært blant profesjonelle fotografer på grunn av det betydelig mindre filmområdet (56 % av 135 film). Farge lysbildefilm, som var populært blant profesjonelle fotografer, ble aldri noen suksess i APS-formatet og ble snart forkastet, selv om produksjonen av den kromogene svart-og-hvit IX240 filmen fortsatte. Negativ fargefilm var bare tilgjengelig i et begrenset utvalg filmhastigheter og fargeformater. Dette, sammen med det faktum at 35 mm kameraer med automatisk filmilegg kunne gjøres nesten like kompakte, like lettbetjente og like billige som APS-formatet hindret APS i å oppnå videre popularitet.

I løpet av fem år etter lanseringen av APS i 1996 hadde raskt fallende priser og stadig høyere kvalitet på kompakte digitalkameraer nådd et kritisk punkt som gjorde dem til allemannseie, og salget av APS-kameraer stupte.

I januar 2004 annonserte Kodak at de stoppet produksjonen av APS-kameraer, og innen utgangen av 2011 hadde både Kodak og Fuji, som de siste, sluttet å lage APS-film.