Åpne hovedmenyen

Lov om svangerskapsavbrott i visse høve (i samtiden bare omtalt som abortloven) var Norges første abortlov. Den ble vedtatt 11. november 1960, og trådte i kraft 1. februar 1964.

Loven gav kvinner mulighet for abort under visse vilkår:

Kvinne som er med barn kan få løyve til å ta fosteret bort:

  • Når det er naudsynleg til berging mot alvorleg fare for livet eller helsa til kvinna. […]
  • Når det er alvorleg fare for at:
  1. arvelyte hos nokon av foreldre, eller
  2. sjukdom hos kvinna medan ho går med barnet, eller
  3. skade på fosteret i mors liv kan føre med seg at barnet kjem til å få ein alvorleg sjukdom eller eit stort lekamleg eller sjelelig lyte.
  • Når det er grunn til å tro at kvinna vart med barn avdi ho vart krenkt, […][1]

For at en kvinne skulle få godkjent abort måtte søknaden hennes godkjennes av en abortnemnd der det satt to leger. Den nye loven førte til en økning av de synlige aborttallene, siden langt flere aborter nå ble tatt på sykehus.[1] I årene fra 1965 til 1971 steg andelen innvilgede abortsøknader fra 72 til 94%, men det var likevel store regionale variasjoner, og lovens spillerom for skjønnsmessige vurderinger gjorde at det var stor forskjell i nemndenes praksis.[2]

Abortloven av 1960 ble erstattet av Lov om svangerskapsavbrudd av 1975, som trådte i kraft 1. januar 1976.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Fortiet. Aborthistorien : 1960 - 1975». kvinnemuseet.no. Besøkt 15. april 2017. 
  2. ^ Schrumpf, Ellen (1984). Abortsakens historie. [Oslo]: Tiden. s. 43-45. ISBN 8210025287.