Åpne hovedmenyen
Abbas II
Shah Abbas II.jpg
Født20. desember 1633
Qazvin
Død26. oktober 1666 (32 år)
Damghan
Gravlagt Qom
Far Safi av Persia
Mor Anna Khanum
Barn Suleiman I of Persia
Beskjeftigelse Hersker
Nasjonalitet Iran
Signatur
Abbas II (Persia)s signatur

Sultan Abbas II (persisk: ‏عباس ‎; født 20. desember 1633 i Qazvin; død 25. september 1666 i Khusrauabad) regjerte i Persia årene 1642 - 1666, og tilhørte det safavidiske dynasti.

Den 12. mai 1642 etterfulgte han sin far Safi på tronen, og ble safavidedynastiets syvende sjah.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Abbas II ble født i Qazvin med navnet Sultan Muhammad Mirza.[1][2] Han var sønn av sjah Safi I og en tsjerkessisk kvinne, Anna Khanum.[3] Han var den eldste av fem brødre. Ikke meget er kjent om Muhammad Mirzas ungdomsår, foruten at han tilbragte den i safavidenes harem og fikk privatundervisning av sin mentor Rajab Ali Tabrizi.[1] Han lærte fikk også undervisning i statsskikk av to adelsmenn ved navn Muhammad-Ali Beg og Jani Khan Shamlu.

Som sjahRediger

Ettersom han var yngre enn ti år gammel da han ble sjah, var det hans mor, Anna Khanum, og storvisir Saru Taqi, som styrte Persia, mens Abbas konsentrerte seg om sin skolegang i Qazvin. Anna Khanum og Saru Taqi samarbeidet tett, og under dem var riket i sikre hender. Den franske reisende Jean Chardin omtalte deres nære samarbeid:

De persiske kongers mødres makt er stor når de [sjahene] er unge. Abbas IIs mor hadde stor innflytelse, som var absolutt. Hun [dronningmoren] samarbeidet tett med statsministeren og de hjalp hverandre. Saru Taqi var dronningmorens agent og betrodde; han samlet sammen enorme rikdommer for henne. Hun regjerte Persia etter sin vilje gjennom sin minister.

Etter ett år flyttet Abbas II til den safavidiske hovedstad Isfahan. Samme år nektet den mektige general Rustam Khan å adlyde safavidiske befalinger, og marsjerte mot Isfahan for å avsette Abbas II. Men Saru Taqi klarte å få ham drept i Mashhad.[4]

I 1644 gjorde noen bakhtiarske stammer opprør mot Abbas II. Men opprøret ble raskt slått ned av Saru Taqi.

Saru Taqi ledet en kampanje mot korrupsjon, og det gav ham mange fiender. Den 11. oktober 1645 ble han myrdet av noen hæroffiserer. Han ble etterfulgt av Khalifa Sultan, som innehadde embedet som storvisir til sin død i 1653 eller 1654.

Abbas II klarte ved hjelp av reformer å konsolidere Persia, etter at sentralregjeringen under hans forgjengere hadde blitt gradvis svekket. Slik klarte han ved sine reformer å svekke de mektige kizilbashstammene. De hadde spilt en sterk rolle ved grunnleggelsen av safavideriket, og gjorde seg stadig sterkere gjeldende. Men nå ble de svekket, og mer land ble stilt direkte under tronen.

Landets grenser forble mer eller mindre stabile. Abbas II gjenerobret i 1648 Kandahar fra den indiske stormogulen, og slo tilbake tre senere angrep fra stormogulen mot byen. Han dyrket også tette handelsforbindelser med de europeiske sjømaktene England og Holland.

I Isfahan ble i hans regjeringstid i 1647/48 Chehel Sotoun-palasset ferdigbygd, og moskeene Mesǰed-e Shah (kongemoskeen) og Mesǰed-e Jomʿa (fredagsmoskeen) restaurert. I 1654/55 bygde han en demning over elven Zayanderud.

Likesom sine forgjengere var han tolerant overfor andre religioner - men med ett unntak: Per dekret bød han at alle landets jøder måtte konvertere til islam.

Abbas II' styre var relativt fredelig. Det var forskånet fra angrep fra osmanene.

Sjahen døde i Khusrauabad nær Damghan natten 25./26. oktober 1666, og han ble begravet ved siden av sin far i Qom.

Han ble etterfulgt av sin sønn Suleiman I. Han hadde også sønnene Hamza Mirza, Ismail Mirza og Mirza Ali Naqi, og dessuten to døtre.

LitteraturRediger

  • Newman, Andrew J. (2008). Safavid Iran: Rebirth of a Persian Empire. London, UK: I. B. Tauris. s. 1–281. ISBN 1-8451-1830-8. 
  • Babaie, Sussan; Babayan, Kathryn; McCabe, Ina Baghdiantz; Farhad, Massumeh (2004). Slaves of the Shah: New Elites of Safavid Iran. London, UK: I. B. Tauris. s. 1–218. ISBN 1-8606-4721-9. LCCN 2005272298. 
  • Roemer, H. R. (1986). «The Safavid period». The Cambridge History of Iran. 6: The Timurid and Safavid periods. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 189–351. ISBN 0-5212-0094-6. 
  • Burton, Audrey (1997). The Bukharans: A Dynastic, Diplomatic, and Commercial History, 1550–1702. New York, NY: St. Martin's Press. ISBN 0-3121-7387-3. LCCN 97012314. 
  • Chandra, Satish (2005). Medieval India: from Sultanat to the Mughals. II: Mughal Empire, 1526–1748. New Delhi, India: Har-Anand Publications. ISBN 8-1241-0605-3. LCCN 97901412. 

ReferanserRediger

  1. ^ a b Savory 1985, s. 76
  2. ^ Roemer 1986, s. 288
  3. ^ Newman 2008, s. 81
  4. ^ Roemer 1986, s. 292