AC Cars

AC Cars
Org.form	Limited Company
Bransje	Kjøretøyindustri
Etablert	1901
Opphørt	2008
Hovedkontor	Thames Ditton (Storbritannia)
Land	Storbritannia
Produkt(er)	bil
Nettsted	www.accars.eu (en)

AC Cars Group Ltd. er en engelsk bilprodusent, og et av de eldste bilmerkene i England.

Historie rediger

I 1903 planla brødrene Weller produksjon av en avansert 20 hestekrefters bil i London. Dette virket ikke økonomisk forsvarlig, så investoren deres, John Portwine, foreslo en enklere variant med tre hjul. Autocars and Accessories ble stiftet for å bygge dette kjøretøyet i 1904. Selskapet ble senere til Autocarriers Ltd i 1911, med forkortelsen 'AC'. Selskapet flyttet til Surrey i 1911, og vokste seg til en betydningsfull bilprodusent i datidens England. Selwyn Edge, som hadde stått bak Napier & Son, ble valgt inn i styret i 1921, og i 1922 forlot både John Weller og John Portwine selskapet.

Under krigen i 1914-18 produserte fabrikken kuler og patroner, og i tillegg ble minst ett kjøretøy designet og bygget for forsvaret. Mot slutten av den 1. verdenskrig begynte AC Cars å bygge biler igjen, og i årene som fulgte designet og bygget de mange modeller med suksess. I 1922 endret selskapet navn til A.C. Cars Ltd. Edge kjøpte selskapet for 135.000 britiske pund i 1927, og endret nok en gang navnet, denne gangen til AC (Acédès Ltd), men salget, som hadde falt en stund, fortsatte å synke. Selskapet valgte en styrt avvikling i 1929, og produksjonen ble stoppet i 1930. Deretter ble restene av selskapet solgt til Hurlock-familien, som ville bruke fabrikken som lager, men samtidig lot servicedelen av AC fortsette.

Én enkelt bil ble bygget for William Hurlock i 1930. Han ga tillatelse til å starte en svært begrenset produksjon, for å bruke opp delene som var igjen fra tidligere modeller. En avtale ble inngått med Standard Motor Company om at de skulle levere et nytt chassis, og i 1932 ble en ny modell lansert. Produksjonen fortsatte i liten skala frem til krigens utbrudd i 1939.

Bilproduksjonen startet opp igjen i 1947, med en modell utstyrt med en 2 liters motor, og med en stor kontrakt med myndighetene om å produsere handikapkjøretøy med små motorer. Disse var i produksjon frem til 1976, og var en viktig inntektskilde for selskapet. De bygget også en trehjulet minibil med aluminiumskarosseri, Petite.

I 1953 startet selskapet produksjonen av modellen AC Ace, et lettvektschassis med enten den nå relativt gamle AC 2-liters motoren, eller den 135 hk sterke Bristol-motoren med seks sylindre (den siste gikk under navnet Ace-Bristol). Bilen deltok i 24-timersløpet i Le Mans i 1957 og 1958. Da selskapet mistet tilgangen på Bristol-motoren i 1959 ble Ford Zephyr-motorer benyttet i stedet, med en ytelse på 170 hk (127 kW) og en toppfart på 201 km/t. I 1962 henvendte Carroll Shelby seg til AC og ønsket å benytte en Ford V8-motor i Ace-chassiset, og dermed ble AC Cobra født. Bakgrunnen for dette var at Shelby hadde behov for en bil som kunne konkurrere med Chevrolet Corvette i amerikansk racing. Den resulterende Cobra var en svært kraftig roadster, og får ofte skylden for at britiske motorveier fikk en fartsgrense på 70 mph (113 km/t), etter at det ble avslørt at bilen hadde kjørt i 315 km/t under en testkjøring.

Ved slutten av racingsesongen i 1964 ble Cobra utklasset av Ferrari, og Carroll Shelby fant ut at han hadde behov for en større motor. En større 390 Ford FE-motor ble installert i Cobra, og resultatet var skremmende – bilen var praktisk talt ukjørbar. Det ble bestemt at man hadde behov for et helt nytt chassis, og ved hjelp av datamaskiner hos Ford og AC-ingeniørenes erfaring ble det nye MK3-chassiset født. Dette chassiset var så avansert at den nye AC Cobra MK3 var en praktisk talt uslåelig racerbil. Motoren som ble installert var en 427 FE Nascar Side Oiler Ford V8-motor, en svært kraftig maskin som leverte 385 hk i sin mildeste variant.

Dessverre ble ikke bilen homologert for 1965-sesongen, og kunne derfor ikke brukes i racing av Shelby-teamet. Til gjengjeld ble den kjørt i mange løp av private, og vant løp til langt inn på 1970-tallet. AC 427 Cobra er, på tross av at den var en kommersiell fiasko da den ble lansert, en av verdens mest ettertraktede og kopierte bilmodeller. Den ble produsert i to utgaver, en gateversjon med en litt svakere motor, doble forgassere, hanskerom, eksos under bilen – og en konkurranseversjon med strippet interiør, uten hanskerom, med annerledes instrumenter og oppgradert understell. Konkurranseversjonen hadde også en kraftigere motor med kun én forgasser, sideeksos, veltebur og bredere skjermer for å få plass til racingdekk. Shelby satt igjen med noen få usolgte konkurransemodeller, og bestemte seg for å selge dem under navnet Cobra 427 SC (Super Competition). I dag er disse SC-modellene de aller mest ettertraktede modellene, og selges for nærmere ti millioner kroner).

Carroll Shelby solgte navnet Cobra til Ford i 1965, og gikk over til å utvikle den berømte Ford GT40.

I mellomtiden utviklet AC en mildere versjon av 427 MK3 Cobra for det europeiske markedet, med en mindre Ford-motor. Bilen fikk navnet AC 289. Samtidig innså selskapet at de hadde behov for en grand tourer-modell som kunne appellere til rike kunder, og de kontaktet den italienske karosseribyggeren Pietro Frua for å få designet et attraktivt GT-karosseri som kunne monteres på et strukket MK3 Cobra-chassis. Den nye modellen ble vist frem på bilutstillingen i Torino i 1965. Noen tidlige modeller ble utstyrt med Ford 427 FE-motor. I 1967 ble den store 428-motoren tilgjengelig, og bilen ble AC 428 Frua. Den var bygget av stål og derfor tyngre enn Cobra, men den hadde nok krefter til å være en rask bil til tross for den høye vekten. Bilen ble aldri fullt utviklet, og kostnaden med å sende chassis til Italia og tilbake til England for sluttmontering gjorde bilen så dyr at kun noen få noensinne ble produsert. Produksjonen ble avsluttet i 1973.

På bilutstillingen i London i 1973 ble en helt ny modell vist, den midtmotoriserte ME3000 med en Ford V6 3-liters motor og ACs egen girkasse. Problemer med utviklingen sørget for at salget ikke kom i gang før i 1979, men selskapet slet igjen, og ble solgt til David McDonald i 1984. McDonald åpnet en ny fabrikk i Hillington, Glasgow, og registrerte selskapet som A.C. (Scotland).

Det originale A.C.-selskapet ble i 1987 solgt til Ford og et selskap ved navn CP Autokraft, som var eid av Brian Angliss og hadde fortsatt å produsere Cobra i Surrey. Selskapet ble igjen solgt til Pride Automotive i 1996, og ble dermed nok en gang reddet fra konkurs. Bilproduksjonen fortsatte en stund, men etter hvert ble fabrikken solgt og flyttet til Frimley (i 2001). Her var det hovedsakelig aktivitet knyttet til reparasjon, restaurering og produksjon av MK2 og MK3 289 og 427 FIA Roadster. Fabrikken i Frimley ble stengt i oktober 2004, og flyttet til Guildford.

I 2005 flyttet AC Cars til Malta, og annonserte at de hadde utvidelsesplaner. Det første nye chassis ble produsert i mai. Et nytt selskap, AC Cars Manufacturing (USA) hadde planer om å starte i Bridgeport, Connecticut i 2006. Fabrikken som skal brukes er i den samme bygningen i Maple Street som Armstrong Electric brukte til bygging av tidlige biler i 1885.

Den 11. september 2006 ble det kjent at Project Kimber hadde gjort en avtale om bruk av AC-navnet på sin nye sportsbil basert på Smart Roadster.

Litteratur rediger

Cars store billeksikon, bind 1 (AAA-ALF), Skandinavisk Presse AS, 1987, s. 20-33. ISBN 82-7232-133-5

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger

(en) Offisielt nettsted
(en) AC Cars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ac vehicles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
AC Cars på Twitter